I noen år har vi lest franske Eduard Louis tornefulle vei fra fattigdom og forsømmelse til velstand og berømmelse. Og nå har enda flere løvetannbarn nådd litteraturen: Barbara Kingsolvers Demon Copperhead, Thomas Korsgaards Tue, J.D. Vances portrettering av egen barndom. Kanskje kan vi også regne inn Linda fra Kyrre Andreassens braksuksses i høst, Ikke mennesker jeg kan regne med. Dickens har blitt populær igjen, produksjonsselskapene har i løpet av de senere åra spilt inn både David Copperfield, Roald Dahl-klassikere og Anne fra Bjørkely.
Den kollektive dødsfrykten i våre dager trenger konkretisering for ikke å lamme oss helt
Fare over alt
Hva kjennetegner alt dette? Jo, barn som klarer seg. Tross alt.
Tross alt. Det er det som er stikkordet her. For de begredelige omstendighetene er på ingen måte holdt skjult. Snarere er de viktige for fortellingens gang. Det er ikke så spennende å skildre en løvetann bryte seg fram i en blomstereng, men legg et lag asfalt over den, så har du en roman.
Vi trenger kultur som speiler den virkeligheten vi lever i. Vi trenger å se vår frykt og sorg beskrevet av dem som behersker beskrivelsens kunst. For vi lever i en tid som ser fare over alt, både når det gjelder kultur, politikk, fattigdom og klima. De farene er reelle. Vi frykter med rette.
Harmoniske fortellinger, romantikk og komedier som er blinde for verdens mulige undergang kjennes derfor ulidelig å se på. Tror de at vi er dumme? Tror de at vi vil lulle oss inn i løgn?
Med dette bakteppet har dystopien av alle mulige grunner tatt nok en runde over skjermer og boksider det seneste tiåret eller to. Et eksempel er Tore Kvæven Når landet mørknar (2018), som skildrer den stødige veien mot undergangen for en svært handlekraftig mann og den sivilisasjonen han er en del av.
Når så mange går under i strømmene, hva skyldes det at noen like fullt klarer å svømme?
Kollektiv dødsfrykt
En av de verste tingene ved dødsfrykt, er at det er en frykt for det som ikke er, en frykt for ikke-eksistens. Det vi frykter har ingen form, ingen vekt, ingen skikkelse, og dermed blir frykten enda mer uhåndgripelig enn annen frykt. Vår tids kollektive dødsfrykt trenger derfor konkretisering for ikke å lamme oss helt. Det er det kulturens tablåer og narrativer hjelper oss med, å finne mønstre og språk som plasserer det navnløse mørket i kategorier og forståelige begreper.
Og så er kanskje dystopiens tid allerede forbi, eller den må leve parallelt med en annen type litteratur. Selv om fortellingene om løvetannbarna kanskje alltid har vært der et sted, føles de nå aktuelle og forlokkende.
Disse fortellingene er ikke harmoniserende. På samme måte som dystopiene, forteller de i detalj om all verdens elendighet. Barbara Kingsolvers Appalachia står ikke tilbake for de vondeste dokumentarene om opiat-epidemi, misbruk og nød. Det ligner på 1800-tallsnaturalismen på sitt mørkeste, slik de er oppsummert av de skjebnetunge ordene fra Amalie Skrams elendighetsfortelling Sjur Gabriel fra 1887: «Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren.»
Gir håp
Mens Skram visstnok ønsket å vise hvorfor noen ble kriminelle, når de rundt ikke ble det, virker det som løvetannforfatterne har det motsatte prosjektet: Når så mange går under i strømmene, hva skyldes det at noen like fullt klarer å svømme? Ikke bare er det medrivende lesning å se det gå bra for romanhelten. Men finner vi svaret på hva som gjorde ham til helt, finner vi også metoder for å arbeide for endring ute i samfunnet, etter at boka er klappet sammen.
Og enda viktigere: Det gir oss reell grunn til håp. Det er nettopp som håpsfortellinger at gode gamle Oliver Twist og Matilda trøster oss i nødens time. Det er mulig. Det kan gå bra. De proklamerer ikke og roper ikke, de snakker helt stille om noen få lyspunkter, men det er også akkurat det vi trenger. Vi vugges i søvn i litteraturens myke, hvite sengetøy, i trygg forvissning om at det verste ligger bak oss og morgendagen gir nye muligheter.
Det vanskelige med å være foreldre er altså ikke lenger hvorvidt barn under tre bør spise kanel, men hvordan i alle dager det samme barnet femten år seinere skal klare seg i en krig
Redde voksne og robuste barn
Parallelt med denne litterære utviklingen, har et bestemt ord blitt stadig hyppigere å se i psykologenes oppdragerspalter og pedagogenes blikk: resiliens. Det betyr noe sånn som robusthet eller motstandskraft, og fenomenet har fascinert forskerne. For mens noen mennesker klapper sammen for et vindkast, kan du kaste nesten hva som helst på andre, og de vil bli stående.
Spørsmålet er altså ikke lenger hvordan man kan unngå fæle erfaringer i barndommen, men hvordan slike påvirker oss og hvordan vi kan unngå å bli for negativt påvirket. For hvorfor er noen mer robuste enn andre?
Det er åpenbart at dette interesserer oss akkurat nå, idet det virkelig går opp for oss at vi ikke kan beskytte barna våre fra alt vondt. De kommer til å måtte takle klimakrisens konsekvenser og store samfunnsomveltninger som gir mindre økonomisk og velferdsmessig sikkerhet. Det kan komme flere pandemier, krigene rykker stadig nærmere, både geografisk og kulturelt. De blir ikke skånet for smerte.
Det vanskelige med å være foreldre nå er altså ikke lenger hvorvidt barn under tre egentlig bør spise kanel, men hvordan i alle dager det samme barnet femten år seinere skal klare seg i en krig. De egenskapene som gjør at noen overlever i harde kår, kommer til å seile opp som de aller viktigste.
Individ eller samfunn?
Er så samfunnet ikke lenger viktig? Må vi gi opp håpet om at strukturene skal redde oss, at stat, kommune og sivilsamfunn er sikkerhetsnett når den enkelte vakler og faller? Er vi ikke bare vår egen lykkes smed, men også vår egen skjebnes?
Forholdet mellom individ og fellesskap er dypt politisk. Leser man J.D. Vances Hillbilly Elegy, ser man at han tillegger egne krefter stor betydning for at han kom ut av barndommens elendighet og etter hvert ble en svært suksessrik mann. Ser man derimot til Barbara Kingsolver, er hun vel så opptatt av lærere, stipender og gode naboer. At hovedpersonen, Demon Copperhead, virkelig klarer å bli helt i eget liv, slik han som David Copperfields etterfølger må streve etter, henger i stor grad på omgivelsene. Det er de som har ødelagt for ham, men også de som kan redde ham: Det finnes et fotballag, det finnes rehabilitering, det finnes et rettssystem og dedikerte helsearbeidere.
For ja, det er essensielt å bli spilt god av andre og at noen har snekret en solid scene livet kan utspille seg på. Men de som skal klare seg, trenger i tillegg ekstraordinær styrke og ekstraordinær flaks til for å overvinne de utrolige hindringene både romanene og livet er fulle av.
Men først og fremst trenger vi det håpet som gode fortellinger fortsatt kan gi oss. For det er med håpet som drivkraft at vi bygger samfunn som kan fange opp også de helt vanlige, ikke spesielt robuste sjelene. Det er tross alt oss det er flest av.
