Det er interessant å snakke med sentrale KrF-ere om dagen. Til tross for målinger under sperregrensen, forteller de om mye entusiasme når de reiser rundt. Det er ingen grunn til å tvile på entusiasmen i miljøene KrF-toppene beveger seg i.
KrF-lederen på LED-konferansen
For det finnes flere miljøer som heier både på KrF og Dag Inge Ulstein. Flere av dem befinner seg innenfor det frikirkelige segmentet. Kanskje er pinsevennenes LED-konferanse er godt eksempel. Der deltok Ulstein nylig sammen med forkynner Thomas Neteland for å snakke om «Disippelskapets pris».
Ulstein går selv i en pinsemenighet i Oslo sammen med sin familie, tross sitt medlemskap i Den norske kirke (DNK). Etter alt å dømme snakker han et språk som treffer.
Men snakker han et språk som appellerer til de folkekirkelige i Norge, som tross alt utgjør den største velgergruppen blant kristne velgere? KrF burde stille seg spørsmålet om disse velgerne kjenner like stor kulturell tilhørighet og gjenklang i KrFs budskap, som de en gang gjorde.
Fra svak posisjon til dominans
For det har skjedd en forskyvning i den kirkelige og kristelige demografien i KrF. Da Vårt Land nylig spurte KrF-toppene om hvilke menigheter eller forsamlinger de faktisk går i, viste det seg at halvpartene oppgir at de går i en pinsemenighet. To oppgir en menighet i Den norske kirke. Én har ingen fast menighet, men går både i Den norske kirke og frimenigheter. Én oppgir bare DELK, mens én siste ikke har svart.
Halve KrFs maktapparat befinner seg altså i en pinsemenighet. At dette preger partiet kulturelt utad er det ingen tvil om. Det er i alle fall svært tydelig for mange som sogner til andre kirkelige sammenhenger.
KrFs kvinnefall i Den norske kirke
Men at KrF er dominert av pinsevenner er slett ikke gitt, når vi ser på partiets historie. Opprinnelig sto de frikirkelige svakt i KrF. Statsviter og valgforsker Tor Bjørklund skrev interessant om dette i Vårt Land i 2020.
Han viste til at i 1957 sognet tolv prosent av KrF-velgerne til frikirkene, mot 82 prosent til statskirken, ifølge valgundersøkelsen. 60 år senere – ved valget i 2017 – hadde andelen frikirke-tilknyttede økt til 31 prosent og de som hørte til Den norske kirke (tidligere statskirken), falt til 65 prosent.
Den raske og store forskyvningen skjedde imidlertid først etter det dramatiske retningsvalget høsten 2018, der KrF bestemte seg for å gå i regjering med blant annet Frp. En KIFO-undersøkelse viste at i mai 2019 hadde bortimot 20 prosent av partiets velgerne fra Den norske kirke forsvunnet, sammenlignet med valgundersøkelsene fra 2017. KrF mistet i samme slengen en del kvinnelige velgere. Det er grunn til å tro at det var kvinner i Den norske kirke som forlot partiet.
Frikirkelig påfyll var ikke nok
Etter alt å dømme må partiet også ha fått en del påfyll fra frikirkeligheten i samme periode. For etter retningsvalget var plutselig halvparten av KrFs velgere fra frikirkene. Denne halvparten er medlem i en frikirke som kun utgjør tre prosent i befolkningen. Så selv om de frikirkelige ser ut til å ha strømmet til partiet, var de ikke mange nok, for KrF datt samtidig under sperregrensen.
Denne frikirkelige dreiningen ble også synlig i partiets mannskap, da KrF inntok regjeringskontorene i 2019. Vårt Land skrev da at tre av de fire KrF-erne som skulle utarbeide norsk religionspolitikk, tilhørte samme frimenighet, Misjonskirken på Abildsø. Kun en av fire tilhørte Den norske kirke.
En forskyvning siden forrige glanstid
Ser vi derimot tilbake til KrFs forrige glanstid på slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet hadde KrF mange aktive politikere med tilhørighet i majoritetskirken – statskirken.
I 1997 fikk partiet sin høyeste oppslutning noen gang med 13,7 prosent. Partiet hadde 25 representanter på Stortinget. Valget etter, i 2001, fikk partiet 12,4 prosent. I partiet snakkes det fortsatt om verdibølgen som traff landet. En av de store sakene var kontantstøtten, og vi fikk en frontfigur med Valgerd Svarstad Haugland. En annen sak var verdikommisjonen satt i gang av Kjell Magne Bondevik, som ble statsminister i Norges andre sentrumsregjering.
Da Bondevik den gangen skulle bekle KrFs åtte plasser i regjeringen var de alle medlemmer av statskirken. Disse åtte var: Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland, Hilde Frafjord Johnson, Knut Vollebæk, Kåre Gjønnes, Dag Jostein Fjærvoll, Jon Lilletun og Aud-Inger Aure som midt i perioden fikk avløsning av Laila Dåvøy. Lilletun hadde riktignok tidligere vært pinsevenn og Høybråten var også samtidig medlem av Det Norske Misjonsforbund.
De som husker disse politikerne vet at de var en forsamling med et bredt samfunnssyn, og at de var opptatt av et spekter av ulike saker som bistand, jordbruk, fordeling, sosialpolitikk, utenriks, distriktspolitikk, samferdsel. Selv om KrF på denne tiden var et relativt lite parti, hadde partiet folkeparti-ambisjoner.
Dersom KrF skal komme over sperregrense må partiet trolig nå flere av de folkekirkelige
Regional KrF-konsentrasjon
Denne bredden er forsvunnet i KrFs profil. Riktignok har partiet valgkampsaker som familiepolitikk, næringspolitikk, krimininalitetsbakjempelse og utdanning. Spørsmålet er om fokuset innenfor disse sakene slår bredt nok?
Partiet markerer seg nå i langt større grad innenfor identitetspolitikken. Profilen er blitt spissere i uttrykksformen. Det kan være lurt for et lite parti, men det kan også virke fremmedgjøre partiets tidligere og potensielle velgergrupper.
I de tre sør- og vestlandsfylkene der KrF ser ut til å kunne kapre såkalte direktemandater, er det stor entusiasme for både Joel Ystebø fra Hordaland, Jonas Andersen Sayed fra Rogaland og for Jorunn Elisabeth Gleditsch Lossius. Samtidig fenger disse tre i mindre grad de klassiske folkekirkelige.
Dessuten viser tallene at KrF går i retning av en sterk regional konsentrasjon. Så sterk at selv om KrF er nede på 2,1 prosent i Vårt Lands forrige målinger, greier de å kapre hele tre mandater på Sørvestlandet. På en måte er dette bra for partiet. Venstre og MDG greier kun å kapre ett mandat hver til tross for at de har 3,1 prosent. Men det indikerer samtidig en alvorlig trend for KrF: Partiet blir stadig svekket i alle andre deler av landet.
Kristelig frikirkeparti
Dersom KrF vil over sperregrensen bør partiet tenke nøye gjennom følgende: KrF er store i frikirkeligheten, men knøttsmå i folkekirken. Mens frikirkene utgjør rundt tre prosent av befolkningen, er syv av ti nordmenn medlemmer i DNK. Selvsagt er svært mange av disse passive medlemmer. Men det finne en god gruppe aktive kirkefolk i DNK, som KrF ikke når ut til. Mange av disse opplever KrF som et fremmed og frikirkelige vestlandsparti, som til dels snakker et språk som ikke treffer dem.
Dersom KrF skal komme over sperregrensen må partiet trolig nå flere av disse folkekirkelige. Det er enkel matematikk. KrFs historie viser også at partiet kun har blitt stort når det har greid å være store i begge disse segmentene. Det kan være en utfordring i en tid med økt kristelig polarisering. Men det handler trolig om partiets overlevelse.
