Tidlig i februar prøvde jeg å gå på ski fra Geilo i retning hytta mi ved Hallingskarvet. 1.100 meter over havet var det bare grastuster, steiner og kratt med et par centimeters snølag over. Jeg måtte gi opp. Jeg trøstet meg med at det fortsatt var skiføre i Nordmarka. Det gikk to uker, så regnet alt bort der også.
Jeg er i ferd med å miste noe som er viktig for meg. Derfor er jeg i sorg. Jeg er i snøsorg
Snøen er alltid der når jeg tenker på barndommen. Det var snøen som ga liv og underholdning til mer enn halve året. Vi gikk ikke så mye skiturer eller langrenn, men vi lekte masse på ski. Vi trengte ikke løypemaskiner eller skitrekk, for vi tråkket våre egne løyper og bygde våre egne skibakker. Vi bygde snøhuler i brøytekantene og store snøborger der vi førte snøballkrig. Vi kjørte på kjelke på veier der det en sjelden gang ble ropt «bil», vi konkurrerte på sparkstøtting.
Snø og granskog
Snøen ble også en sterkt formildende omstendighet da jeg måtte flytte til byen. Nordmarka var full av skimuligheter. I mange år kunne skiturene starte rett oppe i gata ovenfor huset vårt. Løypene var stort sett selvtråkket, og det gikk ikke så fort som i dagens løyper. Men jeg elsket ujevne spor som snodde seg fram under snødekte trær.
«Snø og granskog er heimsleg. Frå fyrste stund er det vårt. Før nokon har fortalt det, at det er snø og granskog, har det plass i oss. Og sidan er det der, heile, heile tida», skrev Tarjei Vesaas.
Men nå må jeg innse at det ikke vil være snø der heile, heile tida. Det går mot slutten med snøen. Jeg er i ferd med å miste noe som er viktig for meg. Derfor er jeg i sorg. Jeg er i snøsorg.
Snøen er historie
Det er den svenske idéhistorikeren Sverker Sörlin som har formulert begrepet snøsorg i boken med den enkle tittelen Snø – en historie. «Det finnes snø i meg, og det gjør vondt når den forsvinner», skriver han.
Akkurat nå er det viktig å se at snøen er historie, skriver Sörlin. Idet den holder på å forsvinne, trer snøen fram for oss som en nådegave som vi er i ferd med å skusle vekk. Snøen er ikke lenger en selvfølge. Derfor skriver han om snøen, denne forgjengelige overgangsformen mellom vann og is. Han skriver om snøen som fysikk, idé, poesi, erkjennelse, økonomi og politikk.
Vinternasjonen
Da kong Haakon VII spurte Fridtjof Nansen hvordan kronprins Olav kunne vinne nordmennenes hjerte, anbefalte Nansen at gutten lærte å stå på ski. «Det ble et bevis, et vitnemål, et symbol. Kronprinsen var en virkelig skihopper. Han var helt ut norsk», skriver Tore Rem om da Olav hoppet i Holmenkollen. En kongelig som deltok på like fot i den mest folkelige idrett var beviset for at vi hadde et ekte norsk folkekongedømme.
Fridtjof Nansen hadde selv bidratt sterkt til å gjøre skiløping til erkesymbolet på det norske. Med sine bøker om skiturer, og særlig den mytiske turen over Grønland, deltok han i nasjonsbyggingen. Skolen fulgte opp med sanger om ski og snø. Norskhet og snø henger sammen. Hva skjer med vår nasjonale identitet om snøen forsvinner?
Det er noe ubehagelig naturstridig over at vi lager snø med metoder som bidrar til at det blir mindre snø
Ikke alle sørger
Når det skrives om snømangel, avlyste skirenn og stengte skianlegg, iler straks de såkalte klimarealistene til med beroligende anekdoter om snøfattige renn og varmebølger i februar også i tidligere tider. Jovisst har det vært unormale snøforhold før. Men tallenes tale er klar. Det er nå to måneder mindre med skiføre i Oslomarka enn da jeg flyttet hit for 55 år siden. Selv på min barndoms Geilo er skisesongen kraftig forkortet.
Jeg husker nok mor sukket over hvor lenge snøen skulle bli liggende om våren. Ville det bli bart på veiene til 17. mai? Det er klart snøen kan være en belastning. Snømåking og glatte veier får mange til å ønske seg til varmere strøk, og det er også mange som synes det er en lettelse at det blir mindre av snøen. Jeg skal ikke prakke min snøsorg på dem. Men det som skjer med snøen er et talende tegn i tiden, som alle trenger å ta inn over seg.
Kunstig snø
Her i Oslo, og mange andre steder, blir det nå gjort mye for å sørge for at vi kan gå på ski til tross for ytterst variable forhold. Det gjøres en imponerende innsats for skiløyper som man vet vil være ødelagt om noen få dager. Dermed er færre snødager blitt motvirket slik at skisesongen er blitt forlenget.
Selvsagt er jeg glad for det. Men det er med en viss ambivalens. Det koster penger, og det bidrar til mer utslipp av klimagasser. Og så har skiløpingen forandret karakter. Det er blitt en baneidrett i såkalte trikkeskinner, der tidens oppjagede puls også banker i skiløypene. For meg føles det nødvendig å ta avstikkere fra skogens motorveier ut dit det ikke er tråkket spor.
Jeg ser at lokale skiklubber trøster oss med at de har kunstsnøløyper når den naturlige snøen svikter. På Geilo skygget tåke for februarsola fordi snøkanonene gikk for fullt og laget snø som skulle bidra til å sikre skirenn til høsten. Det er noe ubehagelig naturstridig over at vi lager snø med metoder som bidrar til at det blir mindre snø.
Vårt ansvar
En verden uten snø er selvfølgelig mulig, men det vil være en farligere verden, skriver Sverker Sörlin, og jeg vil gi ham siste ord: «Snøen er en del av verdens åndedrett. Den holder oss i live. Snøen er en instans som nå og da, uten forvarsel, trer inn i tilværelsen vår og sier til oss på sin ordløse måte at verden kan være annerledes. Den kan forvandles.»
«Den snøen vi har, og også den vi ikke lenger har, avhenger i stadig større grad av oss selv. Snøens nærvær i fremtiden er vårt ansvar nå».
