Det må gjøre vondt langt inn i KRIKs sjel at diskusjonen om ekteskap og homofili blir definerende for dem.
Er det noen kristen organisasjon som har toleranse som en del av sitt selvbilde, så er det KRIK. Er det noen organisasjon som ikke har vært opptatt av homofili, så er det også KRIK. De vil bare gi et kristent tilbud til ungdom som er opptatt av idrett.
Det har de greid å gjøre bedre enn mange andre ungdomsorganisasjoner, nettopp fordi de har vært så tolerante.
Og så får de strid som svekker omdømmet deres fordi samfunnet har endret syn på et spørsmål som Bibelen tilfeldigvis uttaler seg om. Samfunnet har innsett at man har behandlet en gruppe på en intolerant måte, og endrer holdningen til gruppen.
Helt greit, vi er enige, sier KRIK-erne. Men den lille biten som handler om teologi, den kan vi ikke endre. Fordi det får så store konsekvenser for resten av teologien.
KRIK har selvsagt ikke sagt det med rene ord. Men det er dette de mener, moderate evangelikale kristne, oppvokst i Norge på 80- og 90-tallet.
LES OGSÅ: Vi trenger et Amnesty som står opp for retten til å følge sin samvittighet
Identitet
Jeg er opptatt av religionsfriheten til denne gruppen. Poenget er ikke at de skal skjermes for motargumenter. Men motargumenter er noe annet enn stigmatisering. Å presse noen inn på geledd med beskjed om at synet deres er illegitimt, er ikke en god måte å behandle dem på.
For mange skeive handler det om identitet. Om å få være den de er. Noen er oppvokst med en forkynnelse som sier det kristne fellesskapet ikke er et meningsfellesskap. Det kan mer sammenlignes med en familie der alle som tror på Jesus hører hjemme.
Og så oppdager de at det ikke var helt slik, likevel.
Kristne som har problemer med å forstå den smerten og krisen en slik erkjennelse kan føre til, kan trenge et lynkurs i innlevelse.
Kanskje må kristne organisasjoner og kirkesamfunn bli tydeligere på at de er et meningsfellesskap. For dem handler denne saken for eksempel om etikk, ikke om identitet.
Bibelen forholder seg nemlig aldri til homofili som identitet. Når Bibelen snakker om identitet handler det om mann eller kvinne, jøde eller hedning, aldri om homo eller hetero.
Problemet for konservative er at dersom de aksepterer at LHBTQ+ utelukkende handler om identitet må de legge til side noe av det Bibelen sier om etikk.
STURLA STÅLSETT: Gjøsunds resonnement er i realiteten et forsvar for samvittighetens hersketeknikk
Mer identitet
Er det mulig å kombinere det konservative synet med toleranse? Det finnes flere innfallsvinkler til spørsmålet.
En tilnærming er å snakke mer om kristnes identitet. Mange kristne opplever nemlig sitt eget syn på Bibelen som en uatskillelig del av sin identitet.
Mange av dem har sagt at de skulle ønske de kunne forandre syn. Men da ville de føle at de svikter seg selv og sin overbevisning.
Å presse slike til å endre overbevisning, er ikke det å sette identitet opp mot identitet? Å erklære at det ikke er plass til begge? At disse gruppene ikke kan fungere sammen.
Er ikke dette det samme som å oppgi ideen om et liberalt samfunn? Å oppgi idealet om at det faktisk er mulig å respektere hverandre og leve sammen på tvers av motstridende, gjensidig utelukkende, overbevisninger?
[ KRIK: Referansegruppe peker på to mulige veier framover ]
Intolerant?
Et annet interessant prinsipielt spørsmål er om en religiøs person per definisjon er intolerant fordi vedkommende fastholder det gamle synet på ekteskapet.
Det samme spørsmålet er enda mer aktuelt på organisasjonsnivå: Kan en kristen organisasjon – som KRIK – være tolerant samtidig som den er konservativ? Eller bryter den menneskerettighetene dersom den forutsetter at institusjonen ekteskap per definisjon består av to med forskjellig kjønn, slik alle kirkesamfunn har ment inntil ganske nylig?
For å finne svaret kan vi vurdere om det finnes andre gjensidig utelukkende overbevisninger av samme dyptgripende karakter – altså på identitetsnivå – som likevel regnes som fullt mulig å fastholde uten å være intolerant.
Misjon
Det mener jeg finnes, innenfor de fleste religiøse og ikke-religiøse livssynsorganisasjoner.
Nemlig det synet at ens egen religion er rett og alle andre er feil. At andre derfor må bytte religion for å bli inkludert i ens eget fellesskap.
Det er jo fullstendig umulig for en overbevist ateist å bli kristen. Likevel er kirken – Den norske inkludert – ganske urokkelig: Du kan ikke være prest eller kateket og samtidig fastholde din identitet som ateist.
Ja, kirken går faktisk mye lenger. Den arbeider for at folk skal oppgi sin identitet som ateister eller muslimer eller hinduer og begynne å tro på Jesus som veien, sannheten og livet. Det kalles misjon.
Ikke alle synes misjon er særlig tolerant. Men Den norske kirke, den norske stat – og alle liberale samfunn – mener faktisk at misjon er kompatibelt med å respektere dem man prøver å omvende. Regimer som ikke aksepterer misjon er stort sett totalitære.
«Forskjelligheder»
Det kan innvendes at eksemplet er søkt. For det er ingen ateister som insisterer på å være prester i en kirke.
Det stemmer ikke. I Canada holdt en slik sak på å havne i retten. Det endte med at presten Gretta Vosper fikk beholde jobben, til tross for at hun var blitt ateist.
I Danmark fikk en menighet i folkekirken kritikk fra daværende kirkeminister Manu Sareen fordi de søkte etter en troende prest. «En af de store styrker ved vores folkekirke er netop, at vi indenfor Folkekirkens rammer accepterer hinandens forskelligheder,» uttalte han.
Når de fleste av oss rister på hodet av Sareen, er det fordi vi som samfunn ikke er kommet dit han er. Men det kan endre seg.
Det finnes andre innvendinger også. For eksempel at det er forskjell på identitet som kan endres, og identitet som ikke kan endres.
Det er nettopp derfor KRIK og andre relativt konservative kristne organisasjoner fastholder at det er synet på ekteskapet som betyr noe, ikke hva du er, eller føler.
Ett av forslagene fra gruppen i KRIK som jobbet med saken, er å åpne for å ansette folk med et annet syn – fordi dette ikke er et kjernespørsmål for dem.
Jeg synes det er ganske tolerant.
