Arne Borge
Kulturredaktør
De seneste ukene har de gått noen nokså opphetede debatter i denne avisa, som forenes i spørsmålet: Hvem blir frelst? Og hva er vitsen med misjon hvis alle uansett vinner gullbilletten?
Det startet med at biskop Halvor Nordhaug åpnet for at også de unådde kunne bli frelst, og det kulminerte i at NLM-duoen Espen Ottosen og Øyvind Åsland ikke visste om de kunne anerkjenne biskop Kari Veiteberg som kristen, blant annet fordi hun ifølge dem tok for lett på misjonsoppdraget.
Gud som mafiaboss
Selv har jeg gått ut og inn av troen gjennom livet, i søndagsskole, ten-sing, ungdomsarbeid og bymisjon. En dag tidlig i 20-årene satt jeg på lesesalen og registrerte med et skuldertrekk at Gud var borte. Siden har han kommet tilbake i glimt, forsvunnet igjen – jeg tenker iblant at han leker gjemsel med meg, og at han gjemmer seg i lyset.
Jeg er ikke opptatt av å gi barna mine en kristen oppdragelse, og det er ikke viktig for meg hva de ender opp med å tro på. Jeg tror ikke de trenger trosbekjennelsen som et smykke rundt halsen, som skal beskytte dem fra fortapelsen. Jeg tror ikke Gud er en mafiaboss som lover meg beskyttelse, så lenge jeg signerer brevet hans.
Trosbekjennelsen utenat
Jeg vet at Jesus en rekke steder i Bibelen sier at veien til frelse går gjennom tro på ham, og at de som ikke åpner sine hjerter for Gud risikerer å gå fortapt. Og jeg vet at de som deler synspunktene til Ottosen og Åsland kan finne støtte i lærde teologer gjennom alle tider – like mye som jeg vet at dyktigere teologer enn disse to også deler mine synspunkter. Vi kan slå hverandre i hodet med bibelsitater, men det kommer ikke til å forandre min mening. Det er et trosspørsmål og Bibelen hjelper meg bare et stykke på veien.
Derifra setter jeg min lit til erfaringen, og den forteller meg: Hvis Gud finnes, så har han ikke skapt menneskene for å lage en eksklusiv klubb hvor den som får trosbekjennelsen til å synge i hjertet slipper inn – mens resten sendes til fortapelsen slik et sadistisk barn torturerer insekter. Fordi de enten aldri fikk med seg nyheten om oppstandelsen, eller fordi de hørte den, igjen og igjen, og alltid syntes den var like latterlig. Det er tross alt en ganske sprø historie, og egentlig en fornærmelse mot intelligensen.
Salig er Bolsonaro
Hvis vi følger logikken om at troen alene gir frelse – verken mer eller mindre – er Jair Bolsonaro lovet saligheten, mens mine barn er fortapt, sammen med ateisten som jobber for Leger Uten Grenser i Syria. Dette høres akkurat ut som den kristendommen mine ateistvenner beskriver: Folk blir kristne fordi de frykter fortapelsen. De er fulle av dødsangst, og vil sikre seg førstepremien.
Jeg blir ikke fornærmet av dette. Det er ikke slik at jeg raser over tanken på at andre mener mine barn går tapt. Jeg syns bare det virker smått. For meg er dette en kristendom snudd på hodet: En kjærlighetsreligion som har blitt en fryktreligion.
Sukre pillen
Jeg tror mange kristne oppfatter mine meninger som en slags homeopati-kristendom, som tynner ut det kristne budskapet til det blir kraftløst og ugjennkjennelig. Mens de selv representer den ekte varen, fjerner jeg fortapelsen og andre trøblete sider ved Bibelen for å gjøre kristendommen mer spiselig.
Men for meg handler det ikke om dette. Det er ikke et forsøk på å sukre pillen. Det er et forsøk på å kjenne igjen en Gud og en Jesus som det går an å tro på, en som virkelig setter kjærligheten over alt annet, som lover forløsning og gjenopprettelse av alt som har gått skeis her i livet – alle menneskene man har såret, kanskje til og med drept, all utroskapen, bakvaskingen, pornografien man onanerte til, alle elvene man svinet til og skogene man brente uten grunn.
Og det er ikke slik at en nåde som er gratis og uunngåelig gjør at jeg mister motivasjonen til å prøve å gjøre noe godt. Selv om faren min ikke slo meg da jeg var liten, blir jeg like stolt når jeg får hans anerkjennelse. Gud har ikke et ris bak speilet, Gud er speilet jeg prøver å kjenne igjen meg selv i.
Ingen trussel
Selv er jeg en dårlig kristen. Jeg ber sjelden, og når jeg gjør det, får jeg ingen svar. Det er kun i øyeblikk av svakhet at kristendommen trer fram som en mulig sannhet for meg. Det er i møte med en hvilken som helst henrettelse, et forkrøplet menneske jeg passerer på butikken – eller når jeg selv smeller i veggen, at jeg fornemmer noe som likner på et håp om guddommelig nærvær. Eller i undringen over den ufattelige variasjonen av insekter og blomster i en slåtteeng, som selvsagt også har sin naturvitenskapelige forklaring, uten at det forringer noe som helst. Eller i et barns ansikt, eller en sjelden sigarett på balkongen rundt midnatt. Dette er dårlige gudsbevis og de gjør ikke alltid inntrykk på meg – men det er det beste jeg har.
For jeg finner aldri Gud i truslene. De som sier at jeg nå må velge side, før det er for sent. Kanskje har jeg hatt for gode foreldre til å kunne konstruere den tyranniske farsfiguren som trengs for å dømme noen til fortapelse. For når jeg ser for meg en Far som elsker meg uten betingelser, så ser jeg ikke «Men bare hvis»-fotnoten nederst på kontrakten.
Enten er ingen frelst, eller alle er det. Det er min tro. Og enn så lenge stiller jeg meg på taperlaget, blant mine gudløse barn, venner, slektninger og naboer. Å velge taperlaget føles som det mest kristne jeg kan gjøre.
