Det ble i går meldt at Helga Haugland Byfuglien er på vei ut som preses, altså ledende biskop, i Den norske kirke. Hun vil bli husket for at hun måtte håndtere mange og omfattende kirkepolitiske stormer. Hun har vært preses gjennom en av de mest krevende perioder i nyere tid, for kirken.
Noen har oppfattet Byfuglien som tilbaketrukket og kanskje litt kjedelig. Men nettopp den trygge og rolige framtoningen hennes har vært hennes store styrke, som vil stå igjen etter henne. Det har gitt henne autoritet og har i stor grad samlet biskopene i en til dels splittet kirke og i en stadig mer polarisert samfunnsdebatt.
LES OGSÅ: Byfuglien går av som preses
Hun har utført rollen på en lavmælt og diplomatisk måte, med stor trygghet og en stødig hånd. Hun har vært opptatt av å være en samlende figur i en urolig tid. Det har hun fått til. Og det var slett ikke gitt, med tanke på alle stormene kirken har stått i. Det sier mye om Byfugliens karakter.
Første kvinne
Hun har dessuten vært den første kvinnelige preses i Den norske kirkes historie. Da jeg intervjuet henne i Vårt Lands Min tro-serie, på sommerens Olavsfest i Trondheim, fortalte hun om sin tid på Menighetsfakultetet. Hun var en av de to første kvinnene som tok praktikum. Hun var altså en pioner også som teologistudent, og en av dem som har brøytet vei for kvinnelige prester på de store lærestedene.
Hun fortalte også hun at hun ikke har opplevd sterk motstand som den første kvinnelige preses. Tvert imot opplever hun at kirken løftet henne fram og gitt henne tillit. Samtidig ga hun uttrykk for å ha kjent på det store ansvaret med å være nettopp første kvinne i denne rollen. Hun anerkjenner at mange kvinnelige prester i kirken har strevd tungt for å bli anerkjent. Byfuglien pekte på at man ikke kan legge fra seg sitt kjønn. Derfor griper dette så tungt inn i mange kvinnelige presters virke.
SE OPPTAK: Byfuglien blir intervjuet i Min tro under årets Olavsfest
Byfugliens bakgrunn fra en ungdomstid uten far og med en sterk og livsglad mor, har trolig også preget henne. Hun så hva sterke og handlekraftige kvinner var i stand til. Det er en viktig erfaring i en krevende rolle.
Ny preses
Når Helga Haugland Byfuglien går av, skal Den norske kirke finne hennes erstatter. Det vil være en viktig jobb. Ikke minst fordi kirken står foran krevende og store utfordringer i årene som kommer.
Kirken har ambisjon om å være en bred folkekirke over hele landet. Men den må også holde på de brennende sjeler. Og de finnes i ulike deler av kirkelandskapet. De som ønsker kirken skal bli mer lettlivet og glad, og de som ønsker seg en mer høystemt og alvorstung kirke. Det skal være plass til både konservative og liberale. De som går i kirken ofte, og de som har en mer diffus tilhørighet eller bare oppsøker kirken på livets høytidsdager. Det kirkelige landskapet er fragmentert. I Vårt Land kjenner vi dette landskapet godt, fordi det er her vi har våre lesere.
Kanskje er det derfor Byfyglien har fungert så godt, fordi hun har maktet å samle mange av disse gruppene. Noen vil si at hun har manøvrert i et landskap der kirken skal være minste felles multiplum. Noen ganger har hun fått kritikk for ikke å ha vært tydelig nok. Hverken i den ene eller andre retningen.
Mangfold
Men dersom man skal makte å være en brei folkekirke, er det kanskje en nettopp en slik rolle som er den riktige. Helga Haugland Byfuglien har heller ikke fremstått som redd for å bli utfordret av de andre i bispekollegiet. Tvert imot har hun sluppet dem fram med ulike holdninger og synspunkter, mens hun selv har beholdt rollen som samlende med sin milde fasthet.
For det er behov for at flere grupper finner gjenklang i folkekirken vår. Noen finner en slik gjenklang ved å lytte til for eksempel Kari Veiteberg, Atle Sommerfeldt eller Solveig Fiske. Andre vil finne gjenklang ved å lytte til biskoper som Stein Reinertsen eller Halvor Nordhaug. Men en preses skal på en helt annen måte samle hele kirken. Både de som er ansatte i kirken og alle vi som går i den.
Et godt valg
Suksessfaktoren til Helga Byfuglien er nettopp at hun har hatt en slik overordnet og lavmælt rolle. Ikke minst har hun vist at hun har stor kunnskap og dyp innsikt i mange spørsmål.
Kirken er ikke et politisk parti som skal treffe oss med artige eller spenstige utspill. Kirken behøver ikke ha en spisset mediefigur på topp. Kirken skal være en konstant faktor i våre liv, og skal forvalte en trosdimensjon og kunne være til stede både i vår største sorg og i vår feiring av livet. I slike situasjoner skal kirken være i stand til å møte mange ulike mennesker.
Byfuglien har vært et godt presesvalg for tiden vi har lagt bak oss. La oss håpe at både bispekollegiet og Kirkerådet gjør et klokt valg også i neste runde.