Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Filosof Einar Duenger Bøhn (46) felte tidligere denne uken skarpe dommer i Vårt Land. Han mener hans egen generasjon har sviktet, det samme har hans foreldregenerasjon, og samtidig har han ingen tro på ungdommen. Disse generasjonsdommene kan samles til én: Bøhn har lite tiltro til menneskene i vår tid, uansett hvilken alder de har.
De unge kan ofte påpeke sine foreldres blindflekker. Det bør vi takke dem for, og deretter prøve å rydde opp selv
«Ungdommen kan ikke redde verden»
Det er ikke vanskelig å gi Bøhn rett i problemene han skisserer og plasserer utover generasjonene. For ja, foreldrene gjør feil i barneoppdragelsen og de eldre gjør feil i sin agering på sosiale medier. Det er feil å ikke sette grenser og det er feil å ikke bevare sin integritet. Det er feil å late som man er ung når man i realiteten er gammel. De unge har kanskje ikke rukket å gjøre så mye feil, men får hos Bøhn likevel ikke nyte godt av uskyldspresumsjonen: «Jeg har ingen tro på at ungdommen skal redde verden», sier Bøhn.
Å redde verden er en stor oppgave ingen generasjon så langt har tatt på seg med hell. Å rydde opp etter de foregående har likevel vært hver eneste generasjons lodd. Med andre ord har alle prøvd å rydde etter foreldrene sine, men siden vi ikke har færre problemer i år enn i fjor, har alle også feilet.
De voksne er problemet
Bøhn er opprørt over slapp foreldregjerning og løs dressur for besteforeldrene på Facebook. Det er sikkert bekymringsverdig, men han kan ikke mene at det er der det virkelig stikker i vår tid. Det har riktignok antakelig aldri vært vanskeligere å redde verden enn det er nå, men det er fordi hele vår tilværelse potensielt er truet. Vi står under akutt fare for klimakollaps, antibiotikaresistens, atomkatastrofer, verdenskrig og enorme flyktningproblemer – for å nevne noe.
Skal vi følge Bøhns resonnement er de virkelige syndebukkene altså ikke de unge, det er de voksne og gamle. For én ting er at mennesker har skapt all den tragedien vi ser rundt oss. En annen ting er at de samme menneskene i tillegg legger alt håp og handlekraft over på barna sine. Å forlange at ungdommene skal rydde det rotet vi har skapt, er et stivt stykke.
Derfor bør enhver som setter sitt håp til ungdommen gå i seg selv. Tror vi på dem fordi det lar oss glemme eget svik? Tror vi på dem fordi det er mer behagelig enn å ta ansvar selv?
Alle generasjoner har sine blindflekker, og de unge kan ofte påpeke sine foreldres. Det bør vi takke dem for, og deretter prøve å rydde opp selv.
