Nylig ble et foreldreopprop lansert med overskriften «Ikke driv sjansespill med ungdommen vår!» Aktørene bak «vil ha en annen rusreform», en hvor ting stort sett fortsetter som før, og hvor ingen tar konsekvensene av rusreformutvalgets arbeid. Med utgangspunkt i noe over 5000 underskrifter vil i stedet tilhengerne motsette seg den trend vi ser mot avkriminalisering, slik at ruspolitikken forblir trykt forankret i straffesporet. Dette er ikke bare skammelig, men lite ambisiøst med tanke på folkerettslige forpliktelser, og Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) må igjen si noe om rusreform og vern av menneskerettigheter.
Rusreform og menneskerett
Rusreformutvalget viser i sin rapport hvordan moralsk panikk har preget ruspolitikken. Dette er viktig fordi folka bak «foreldreoppropet» representerer den samme tradisjonen som rusreformutvalget advarer mot—de som argumenterer fra et emosjonelt heller enn fornuftsbasert ståsted. Dette skinner gjennom ikke bare fra tidligere debatter, men også denne.
Om Reinås og forbudstilhengerne virkelig mener alvor med sine påstander, må de nemlig akseptere visse rettslige normer. De må begynne med å anerkjenne at befolkningsforfølgelse krever gode grunner, at bevisbyrden påhviler de som agiterer for dette, og at narkotikalovbryterne har et rettighetsbilde som forblir uavklart.
Dette er utgangspunktet for enhver saklig ruspolitisk debatt. Etter rusreformutvalgets prinsipielle tenkning rundt straff og menneskerettigheter er det ingen vei utenom, og heller enn å fremstille straff som hjelp når de færreste vil ha den bør Reinås anerkjenne dette større bildet.
Grunnen til at «Rusreformutvalget mener at politiet skal ha en avdekkende rolle i narkotikasaker», er jo først og fremst at utvalget, helt vilkårlig, godtok et moralsk skille mellom bruk og salg. Dette var eneste måten de kunne gi politikerne det de ville ha (gode grunner til å gå vekk fra straff til brukere) men det forblir et åpent spørsmål om avkriminalisering er godt nok.
For å få avklart dette må de samme prinsipielle avveiningene gjøres i forhold til problemstillingen generelt; vi må spørre om strafferammer som 21 år gjenspeiler reelle forbrytelser mot samfunnstoffet, eller om vi har latt selgere og produsenter lide unødig for at forbudstilhengerne skal føle seg bedre. I denne sammenheng har utvalget allerede avkreftet flere myter om «narkohaien», og om ikke tilhengerne kan gi gode grunner for å vri tilbuds- og etterspørselsproblematikken over til en offer- og overgriperkontekst, er det lite sannsynlig at forbudslinjen tåler videre lys.
Flukten fra etterrettelighet
Det koster mye å innrømme dette når man har spunnet sitt selvbilde på demoniseringen av narkotikalovbrytere. Det er sånn forbudstilhengerne har malt seg i det godes tjeneste, men om vi begynner med menneskerettighetene finner vi at prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet og frihetspresumsjon kommer til anvendelse. Vi finner at disse setter grenser for hvor langt staten kan gå i sin iver etter å bekjempe et problem, og vi finner at stadig flere rapporter og grunnlovsdomstoler konkluderer med et misforhold.
Ikke bare begynner stadig flere å se at det finnes gode grunner til at folk ruser seg—i alle fall gode nok. Om vi ser på rusreformutvalgets arbeid, samt andre, finner vi at stadig flere fagfolk konkluderer med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen (narkotikabruken), og det blir da vanskelig å se hvordan forbudstilhengerne har en verdig sak. Dette alene indikerer nemlig et uoverkommelig forklaringsproblem i forhold til menneskerettigheter. Og om Reinås «er enig i at vi må ta hensyn til de negative konsekvensene som møtet med rettsvesenet kan gi», må han stille seg bak kravet om en utredning av rettighetsbildet til de forfulgte.
Reinås selv er overlagt uklar her. Han ser det som en «selvfølge» at «alle, uansett hva de har gjort, skal bli møtt med respekt både fra politiet og rettsvesenet». Han legger i dette en utømmelig tillit til rettsstaten, så lenge den er etablert på forbudslinjens premisser, men det er altså usikkert om menneskerettigheter kan tolkes så snevert. Tvert imot, dagens lovgivning bygger på en tradisjon som konsekvent har umyndiggjort brukerne. Om denne umyndiggjøringen er respektfull eller frekk avhenger av menneskerettslige analyser: Det en uavhengig, upartisk, og kompetent rett—ikke forbudstilhengerne—som skal definere hva «respekt» innebærer, og det er i denne sammenheng betenkelig at lovbryterne i over 10 år har blitt nektet sin dag i retten.
De som har nektet dem dette er forbudstilhengere. Det er med andre ord den samme gjengen som kjemper for at rusreformen skal gå i glemmeboka som frem til i dag har motsatt seg avklaringen av et rettighetsbilde; de har gjort dette ved å overdramatisere og krisemaksimere, samt ignorere konstitusjonelle forpliktelser, men ingenting av det Reinås og FMR har kommet med gyldiggjør befolkningsforfølgelse. De har ikke engang svekket reformaktivistenes sak. Derfor, heller enn å fortsette sin kampanje for «en annen rusreform», bør de begynne med menneskerettighetene og jobbe for ytterligere avklaring. Bare dette kan sørge for at nye liv ikke går unødig tapt. Bare dette kan klargjøre det moralske terrenget som preger debatten, og bare dette kan gi forbudslinjen et skinn av troverdighet.
Det blir jo flaut i lengden å dra frem de samme slitte argumentene når stadig flere ser hullene i logikken. Det tyder på at visse grupperinger på rusfeltet er mer interessert i egen vinning enn fellesskapets beste. Det indikerer et hovmod som står for fall, og i den grad forbudstilhengerne fortsetter å forsvare utdaterte dogmer blir det åpenbart at det hele handler om frykt—frykt for å bli avslørt som keisere uten klær. Det norske folk fortjener imidlertid bedre, og vi oppfordrer derfor Reinås, FMR, og andre å se til menneskerettighetene og stille seg bak en Sannhets- og Forsoningskommisjon.
Det er dette som er det naturlige resultat av en politikk som i over 60 år har bygd på totalitære premisser; bare slik kan norsk politi og rettsvesen møte brukerne med respekt, og i den grad forbudstilhengerne motsetter seg denne vil ettertiden huske dem som landssvikere.
