Som andre politikere ser Bjuland vekk fra at dette elementære punktet. Til tross for at kvalitetssikring av straffeapparatet er basis for menneskerettigheter og grunnlovsforpliktelser; til tross for at rusreformutvalget, på dette grunnlaget, har konkludert med at straff er høyst problematisk; og til tross for at det er politikernes oppgave å undersøke rettighetsbildet til forfulgte grupperinger, fortsetter KrF å ignorere folkerettslige forpliktelser.
Det at ruspolitiske organisasjoner, gang på gang, har imøtegått forbudstilhengernes premisser betyr i denne sammenheng fint lite. Det betyr heller ingenting at det sivile samfunn har ansvarliggjort politikerne konstitusjonelt. Som hos andre partier, antar politikerne i KrF i stedet at de har sitt på det tørre når de agiterer for folkeforfølgelse. Tanken på at de kan holdes ansvarlig for dette er ikke bare fremmed: ideen er i bunn og grunn ubegripelig, hvilket følger av usunne forsvarsmekanismer.
Fortidens synder
Psykologisk sett bygger jo tilhengerne sin identitet på forbudet som en god ide. De har posisjonert seg som forkjempere for vår tids mest ambisiøse prosjekt, det narkotikafrie samfunnet, og er avhengig av at ingen river ned illusjonen. Det er derfor KrF svarer FHN så korttenkt som de gjør. Det er derfor de ignorerer menneskerettslige analyser, og det er derfor ingen politikere vil undersøke om reverseringen av grunnleggende konstitusjonelle prinsipper var rett og rimelig.
Det var nemlig slik narkotikaloven kom i stand. Fiendebildet rundt narkotika var så mektig at man antok at samfunnet ville gå til grunne om man tillot dette ondet å spre seg. Politikerne på den tiden snudde derfor normale regler om lov og rett på hodet—og det er sånn, ved en argumentasjon bygd på totalitære prinsipper, at forbudsforkjemperne har videreført sitt regime.
Det er av denne grunn ingen politikere som vil ettersjekke med hvilken rett de opprettholder unntakstilstanden. Fallhøyden er rett og slett for stor. Med menneskerettsprinsippene følger en moralsk rekalibrering som gjør klart hva slags kampanje man har hatt med å gjøre og denne innsikten vil man i det lengste slippe. I stedet fortsetter politikerne å gjenta utslitte villfarelser, for bare slik kan de fremstå som bærere av en anstendig arv. Det å bevare denne illusjonen er av opplagte grunner det viktigste for forbudstilhengerne. Og det er derfor KrF, heller enn å ta inn over seg rettsstatens krav, på autopilot fortsetter å være «uenige» med dem som søker å utvide deres horisont.
Dette er det eneste trygge når man ellers har malt seg inn i et vanskelig hjørne—et hjørne man ikke vil innse at man befinner seg i. Om man ikke vil fremstå som en menneskerettsforbryter er det best å holde seg uvitende om hva man er en del av, og KrF-politikerne foretrekker således å lukke øynene for sunn refleksjon. De tenker av disse grunner ikke på det etiske ved en politikk som likestiller tvang og hjelp; de ser ikke at de bevarer moralsk panikk ved å krisemaksimere og overdramatisere problembildet forbundet med rus; de forstår ikke sammenhengen mellom denne panikken og menneskerettsbrudd; og de ser ikke at de opprettholder et moment for vilkårlig forfølgelse ved å tviholde på en uheldig dobbeltmoral som kirken har lange og beklagelige tradisjoner for.
Dagens utfordring
Allikevel, hver gang KrF uttaler seg om ruspolitikk, bærer utsagnet preg av skylapper og et totalitært tankegods som bør gi grunnlag for velgerflukt. Akkurat som tidligere tiders mørkemenn har de funnet seg et onde å bekjempe. Dette gir dem en selvutnevnt rolle å spille i det godes tjeneste og de spør ikke med hvilken rett de nekter andre selvbestemmelse. Å gjøre det skaper rom for refleksjoner de ikke vil ta videre. De bruker heller et overdrevet trusselbilde for å rettferdiggjøre sin forfølgelse av annerledestenkende—og gjør sånn sett den samme feilen som forgjengerne under inkvisisjonen.
Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) har tidligere gitt KrF de korrigeringer som bør til i forhold til dette. Vi har dokumentert forbindelsen mellom moralsk panikk og menneskerettsbrudd, vi har redegjort for politikernes ansvarsbilder, og vi har gjort klart at den foreslåtte rusreformen underminerer rettsstatsprinsipper. Vi har imidlertid blitt møtt av den samme seriekoblede ansvarsfraskrivelse som FHN sliter med. Vi har sett hvordan ubevissthet er en bærende betingelse for videre ruspolitisk debatt, og vi har akseptert at det nok vil gå noen år før integritet i en meningsfylt målestokk kan få prosessen på rett kjøl.
Til tross for dette, er det ikke noen vei utenom en sannhets- og forsoningskommisjon. Det er bare en slik kommisjon som kan gi de forfulgte grupperingene den oppreisning de fortjener og det er dette KrF før eller siden må anerkjenne. Intet mindre enn en nasjonal renselse må til før vi kan få en helhetlig ruspolitikk på plass—og når partiledelsen nå igjen overkjører mer oppegående refleksjoner med utdatert tankegods, ett hvor tvang sees som et sentralt virkemiddel i realiseringen av utopiske samfunn, er det på høy tid at folk gjennomskuer manien og tar avstand fra et parti som mer og mer graver sin grav ubekymret av menneskerettslige hensyn.
