La meg kort kommentere to sentrale prinsipielle innsikter Berg beskriver som viktige i vurderingen om en konvertitt er ekte eller falsk. Altså om fortellingen om overgang fra en religion til kristendommen er løgn eller sannhet.
For det første skriver Berg: «det har formodningen mot seg at en person vil være aktiv og synlig i hjemlandet om man ikke har vært det er her». Det handler altså om en person med en nyvunnen kristen tro skal ha frihet til å formidle sitt vitnesbyrd i ord og handling til sine landsmenn når han/hun vender tilbake. Å bli/være en kristen har i seg en integrert forpliktelse til å være et vitne om Jesus. Å bli/være en kristen er ikke bare et indre, privat anliggende. Det er en dypt omseggripende erfaring i forhold til Gud og seg selv. En uadskillelig del av denne erfaringen er å vitne om det «man har hørt og sett» til de mennesker man møter på sin vei. Det Berg beskriver som «å være aktiv og synlig». Om Berg mener at man gjerne kan være kristen, men uten «å være synlig og aktiv» er han på ville veier rent teologisk. Om da «løsningen» for en konvertitt blir at man gjerne kan reise tilbake til hjemlandet så lenge man ikke er «synlig og aktiv» legger man en mangelfull forståelse av den kristne tro til grunn. På den måten kan nok UNE gjøre livet enklere for seg selv i sin saksbehandling, men det skjer med en grunn forståelse av hva det er å bli/være en kristen som grunnlag. Poenget med å sammenligne aktivitetsnivået her i landet i forhold til hjemlandet tenker jeg ikke er relevant. For en person med en nyvunnen kristen tro vil kjenne på en helt annen iver og forpliktelse til å fortelle de gode nyhetene til sine landmenn enn tilfellet vil være her i Norge.
For det andre skriver Berg «Det må forventes at man har en basiskunnskap om hva man konverterer inn i». Man kan ikke konvertere inn i noe uten å ha en grunnleggende forståelse f.eks. om hvem Jesus var og hans betydning».
Mon det. Det finnes talløse eksempler på det motsatte. At mennesker blir møtt av et vitnesbyrd om Jesus Kristus, at man i møte med evangeliet treffes så spontant og så dypt at man hengir seg til det og omvender seg til en kristen tro. At dette kan skje uten at man kan redegjøre for hva som har skjedd for ikke snakke om å framvise en basiskunnskap om kristentroens dogmatiske innhold, finnes det altså talløse eksempler på gjennom kirkens historie. To eksempler er for det første Jesu egne disipler som først etter å vært sammen med Jesus i en lang tid begynte å spørre «Hvem er denne mannen». Det andre eksempelet er Paulus som møtte Jesus på veien til Damaskus i et kraftig lys. Deretter var hans første reaksjon «Hvem er du?» Mitt poeng er at det er fullt mulig å eie en tro på Jesus – uten å kunne i særlig grad redegjøre for det trosmessige kunnskapsinnhold. En gudstro er ikke primært et intellektuelt, men et eksistensielt anliggende som har i seg en lang rekke faktorer som ikke er så lett å redegjøre rasjonelt for, verken for den ene eller andre troende. I allefall den første tiden etter en omvendelse. Så etter en stund er det naturlig at man får opplæring i kristentroens innhold ved å få svar på spørsmålene til Jesu` disipler og Paulus: Hvem er denne mannen?
Det finnes antagelig løgnhistorier også blant konvertittefortellinger. Noe som ikke er vanskelig å forstå med tanke på de fortvilte livshistorier som ligger under. Det stilles store krav til UNEs kompetanse i å forstå innsiden i en omvendelse fra en religion til den kristne tro. Det står om menneskers liv. Jeg har kommentert to prinsipielle synspunkt som nemdleder Johan Berg åpenbart tenker må være førende i en slik vurdering. For det første «hvorvidt konvertitten må være være aktiv ogsynlig i sitt hjemland i forhold til sin tro» og for det andre om det errimelig å forvente en basiskunnskap om den kristne tro i det man konverterer.
Om Bergs redegjørelse i disse spørsmålene er for «god latin» å regne i UNEs saksbehandling bør de fremdeles være forberedt på kritikk.
Sykehusprest Jan Brastein
SykehusetTelemark
