Tysklands nære historie gir noen erfaringer vi kan lære av for å holde det liberale demokratiet levende i møte med ulike former for totalitarisme. Høsten 2019 ble det markert at det var 30 år siden Berlinmuren falt. Frihet kunne igjen pustes inn av mennesker som hadde levd sine liv bak jernteppet. Høsten 2020 er også et viktig markeringsår – det er 30 år siden Tysklands gjenforening og DDRs definitive endelikt. Etter diktaturets fall skulle en felles stat finne sin form - bygd på en modell om det liberale demokrati.
I august 1990 var jeg fersk utvekslingselev i Tyskland. Jeg var 17 år og møtte et land og en nasjon midt i et viktig tidsskille. Europeisk historie skulle skrives når Tyskland igjen skulle bli ett land. En av de første festene jeg var på denne høsten, var en gjenforeningsfest 3. oktober. En gjeng ungdommer var samlet for å markere dagen da DDR ble strøket av det politiske kartet, og den nye tyske forbundsrepublikken ble en realitet. Jeg husker godt at det var en underlig stemning på festen. Mange i både Vest-Tyskland og det gamle DDR var avventende til det raske gjenforeningsprosjektet. Kom det for tidlig, ville det bli umulig å få til i praksis, ville folk klare å forenes, kom det til å koste for mye? Ville Tyskland bli for mektig? Spørsmålene var mange, usikkerheten var stor.
For en politisk interessert ungdom fra Norge var det sterkt å se og oppleve den tunge arven mange tyskere kjente på etter totalitære regimer, brutale kriger og et jernteppe som hadde skapt fysiske grenser mellom familier og gamle venner. Sorgen mange kjente på over å ha vært forhindret fra å ferdes fritt over landegrensene i årtier opplevdes som stille og tung. Sterke følelser var i sving – traumatiske opplevelser i den totalitære staten DDR lå der som åpne sår.
Alvoret og refleksjonen jeg opplevde i Tyskland høsten 1990, har satt varige spor. Jeg oppfattet en seriøsitet blant mange jeg møtte, i deres ulike former for arbeid med å bygge ned motsetninger og i fellesskap skape et felles liberalt demokrati. Men aldri møtte jeg noen som ga uttrykk for at det ville bli enkelt.
Den overvåkning og dramatiske form for trakassering som DDR-borgerne måtte leve med, kjenner mange nå bare fra film og historiebøker. Men trakassering kan komme i mange former. Blant eksemplene i vår egen tid er spredning av falske nyheter eller grov hets som mange som driver med politikk nasjonalt eller lokalt kan møte - selv i dagens liberale demokratier. Ulike former for diskriminering og trusler om vold grunnet etnisitet, kjønn og legning utfordrer menneskers muligheter til å leve sine egne frie liv. Et press om å tie kan utøves på så mange vis. Historien viser oss grelle eksempler på hvor destruktivt dette er og hvilken forakt for mennesket det representerer.
30 år etter gjenforeningen og et nytt europeisk kart, er det fortsatt krevende å bygge ned motsetninger og ulikheter. Det liberale demokratiet møter utfordringer, både innenfra og utenfra. De utfordringer mange europeiske land står ovenfor i dag er noen ganske andre enn de vi på 90-tallet trodde vi kom til å møte. Men det enkle faktum at det liberale demokratiet kontinuerlig må holdes levende dersom det skal være sterkt og motstandsdyktig er kanskje mer sikkert enn noen gang.
Markeringen av gjenforeningen skjer i en situasjon der Tyskland står ovenfor betydelige utfordringer. Den ærefrykt og ettertenksomhet mange viste i møtet med oppgaven de sto ovenfor i 1990 kan være en viktig inspirasjon for oss alle. Både i eget land, og i vår solidaritet med blant annet Hviterusslands befolkning som ønsker det de fleste av oss verdsetter høyt – et fritt og åpent demokrati.
