Vi står overfor den største økonomiske krisen siden 30-tallet. Opp mot 100 millioner mennesker kan bli kastet ut i ekstrem fattigdom som en følge av covid-19, ifølge et ferskt anslag fra Verdensbanken. Koronapandemien har ikke bremset behovet for humanitær hjelp – tvert imot har behovene økt kraftig. Og det er de fattige landene og de mest sårbare menneskene som rammes hardest.
Pandemien og håndteringen av den gjør at millioner mister livsgrunnlaget sitt, samtidig som mange fratas sine rettigheter. Behovet for humanitær hjelp øker. Pandemien stopper vaksinering av barn og holder de hjemme fra skolen. Det er enormt vanskelig for utviklingsland å finne penger kampen mot korona. Og det kommer til å bli enda vanskeligere å få i gang økonomien etter pandemien.
Alle må bidra i fellesskap
Det er viktigere enn noen gang at Norge prioriterer internasjonal innsats mot fattigdom i statsbudsjettet. Hjelper vi ikke nå blir det vanskeligere og dyrere å hjelpe senere, og ringvirkningene blir enorme. Norge er ett av de landene som har bevilget 1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) til internasjonal innsats mot fattigdom og nød. I 2020 går BNI ned. Om BNI går ned også i 2021 er det avgjørende at kronebeløpet på bistanden videreføres selv om det innebærer at bistandsprosenten overstiger 1 prosent. Hvis regjeringen skulle ha kuttet til 1 prosent av BNI for 2020 ville det gitt 4,5 milliarder kroner mindre i bistand på verst tenkelige tidspunkt.
Kirkens Nødhjelp er svært bekymret for situasjonen i land som allerede før korona hadde store humanitære behov. Midler fra Norad, Utenriksdepartementet og private givere er avgjørende for at vi og andre skal kunne trappe opp innsatsen i landene vi jobber med blant annet å sikre rent vann og trygge sanitære forhold. Samtidig er langsiktig bistand helt avgjørende når fattige land skal bygge seg opp i kjølvannet av den største økonomiske krisen vi har sett i moderne tid.
Norge har internasjonale forpliktelser
Dette er arbeid som krever forutsigbarhet. Kuttes det nå mister fattige mennesker både tilbudet de hadde før pandemien og hjelpen de burde ha fått. Verdenssamfunnet har forpliktet seg til å nå bærekraftsmålene innen 2030. I møte med pandemien krever det mer investeringer, ikke mindre. For eksempel vil det bli et stort behov for vaksiner. Det må vi hjelpe fattige land med å få råd til. Det er også i vår interesse.
Dette er den største krisen verden har sett. Da må det brukes mer penger, ikke mindre. Norge har råd til å bidra. Vi er blant de som har klart oss best gjennom krisa så langt med en økonomi som går lite tilbake sammenlignet med andre land.
Flere land kan kutte
Utviklingsland har allerede opplevd et enormt fall i sine inntekter som en følge av kapitalflukt, fall i investeringer og færre pengeoverføringer fra migranter. Bistanden betaler mange steder for de få sosiale ordningene land kan tilby. Regjeringen skal ha ros for å opprettholde bistanden gjennom 2020. Dessverre er det signaler om at flere land, blant dem Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia nå vil kutte dypt i bistanden. Det gjør norsk bistand ekstra viktig i en krisetid for verden. Bistand er ikke det eneste verktøyet mot fattigdom. Men i krisetider som disse er bistanden ett av få verktøy som faktisk virker.
