Samtidig er spørsmålet Eleni Maria Stene stiller viktig. For kirken vil nok kunne slite ytterligere om ikke vi ikke tar frivilligheten på dypeste alvor og slippes den løs i enda større grad – også hos oss. Men kanskje spørsmålet om frivillighet ikke handler så mye om hvem som skal gjøre hva, men i hvilken grad kirken - hvordan fellesskapene våre - evner å romme og tåle ulikheter? For frivillighet kan også handle om å kunne gå sammen – til tross for ulikheter både i evner, anlegg og grad av tro og tilhørighet.
Samtidig er det ikke spørsmålet om kirken bør ta denne samtalen. Dette er en samtale vi må ta. For Den norske kirke ville endret karakter og blitt svekket til det ugjenkjennelige uten frivillig innsats.
Frivillighet står sentralt i menighetsrådenes arbeid for «å vekke og nære det kristelige liv». Det styrker folkekirken som tjenende og åpen. Både plan for diakoni, trosopplæringsreformen, kulturarbeid og gudstjenestereformen forutsetter frivillig arbeid og involvering. Frivillighet er derfor en nøkkelfaktor for å oppnå kirkelige mål. Kirken har oppgaver nok til et bredt spekter av frivillige. Spørsmålet er derfor hvordan vi kan realisere dette? Kan hende det rett og slett handler om måten vi inviterer, inkluderer og involverer mennesker på?
Invitere
Når nye mennesker kommer til menigheten er det naturlig å ønske dem velkommen og invitere dem med som medarbeidere. Men hvordan gjør vi det? Ber vi dem sette sitt navn på en liste over oppgaver som må gjennomføres for å drive arbeidet videre, eller inviteres de frivillige til å bidra med sin kompetanse, med sine drømmer for å realisere kirkens tilstedeværelse der dere er satt til å være kirke?
I boken «Fokus: Frivillighet» utgitt av IKO forlag i 2019 beskrives to former for frivillighet, to modeller for frivillighet som kan bidra til å rydde i frivillighetsbegrepet på en god måte. Det skilles mellom en instrumentell og en organisk modell for frivillig arbeid.
Den instrumentelle modellen har fokus på oppgaver som skal løses og hvem som skal løse dem. Fokuset er med andre ord på å få utført noen bestemte oppgaver. Noen mennesker elsker å løse oppgavene som står på slike lister. Enten det handler om kjøretjeneste, legge til rette for kirkekaffen eller være med som frivillig på kjøkkenet på ungdomsklubben når pizzaen skal stekes og serveres til sultne unge.
Den organiske modellen på sin side har fokus på hvilke for ressurser som er til stede i fellesskapet og hva disse ressursene kan løse ut av frivillig arbeid. Modellen setter menneskene og deres ressurser i sentrum. At den enkelte kan få bruke sine ressurser og evner. For disse menneskene vil arbeidslister være totalt demotiverende. For å kunne bidra må de få lov til å skape. Enten det handler om å skape noe helt nytt eller å re-definere et eksisterende arbeid. De må kjenne at de får mulighet til å bruke sine kreative krefter, bruke sine talenter. Dette oppleves så viktig at Det Norske Misjonsselskapet har introdusert et eget program for dette, kalt «Use Your Talents». De sier det slik: vi har ressursene, vi har mulighetene, vi kan få ting til. Denne holdningen bidrar til at nye ting skjer, nye ting skapes og det endrer måten vi tenker på.
I frivillig arbeid er det ikke slik at den ene modellen er bedre enn den andre (instrumentell og organisk modell). Begge modellene trengs for å kunne skape en fylde i frivillig, kirkelig arbeid. Dette er også viktig når Bjørgvin bispedømme i disse dager reviderer sin «Medarbeiderperm», en perm som kan bli en ressurs for menigheter over hele landet.
Inkludere
Jeg tror på gjensidighet. Å inkludere nye frivillige i menighetens arbeid vil derfor både kunne handle om å finne riktig oppgave til rett person, og oppmuntre til frivillig innsats på personens og menighetens felles premisser. Nye tall fra Frivillig.no viser for eksempel at 25% av de 19.000 personene som har meldt interesse for frivillig arbeid har minoritetsbakgrunn. Hovedårsaken til at disse ikke har arbeidet som frivillig tidligere er fordi de ikke har blitt spurt.
Det er også viktig i det flerkulturelle og det fler-religiøse Norge å minne oss selv på at mange som kommer til oss og bosetter seg hos oss, ikke kjenner til vår måte å tenke frivillighet. I møte med den frivilligheten som også skal inkludere det fler-kulturelle og det fler-religiøse er det derfor viktig at begge parters forventninger og muligheter blir kommunisert. Tør vi å spørre dem om å engasjere seg hos oss? Å inkludere og involvere dem i vårt arbeid?
Involvere
Det er viktig å invitere, inkludere men også involvere alle slags mennesker i kirkens frivillige arbeid. Noen menigheter har eksempelvis frivillige som leder av ulike sektorer i menighetsarbeidet. Slik det skjer bl.a. Vågsbygd menighet.
Da Eric Carter gjestet HEL-konferansen i Kristiansand høsten 2019 utfordret han også vår tenkning som kirke med tanke på hvordan vi inkluderer, ja involverer mennesker med utviklingshemming i våre menigheter. Eric Carter underviser til daglig ved Vanderbilt University i Nashville, USA. Han sa det slik: som kirke må vi gå fra det å ekskludere mennesker fra våre fellesskap til å skape et rom hvor mennesker kjenner at de hører til og kan være seg selv i møte med hverandre og menighetsfellesskapet.
Hvordan vil vår frivillighet se ut om alle mennesker – på ulike funksjonsnivå, med ulike forutsetninger for å bidra, fra ulike kulturer og erfaringsbakgrunner – involverer seg i kirkens frivillige arbeid?
Av Vetle Karlsen Eide, seniorrådgiver i diakoni og samfunn, Bjørgvin bispedømme
