VID vitenskapelig høyskole arrangerte 20.1 et webinar om FAFO-rapporten «Å være en sak. LHBT+: Holdninger og arbeidsmiljø i kirken».
Store deler av dette webinaret fikk meg til å tenke på et bilde som den britiske teologen Elizabeth Stuart brukte for å beskrive «homofilidebatten» i Den anglikanske kirken i 1995. Hun så debatten som en fotballkamp hvor de skeive står på sidelinjen og ser på, mens streite teologer – konservative mot liberale – spiller med de skeives ball.
Etter kampen forventer de liberale beundring fra de skeive, men må skuffet konstatere at de skeive er ganske utakknemlige. Til slutt spør en av de liberale: «Hva er det egentlig dere vil!?» Svaret er klart og tydelig: «Kan vi få ballen vår tilbake?» Jeg må konstatere at jeg står like utakknemlig tilbake etter debattene som kirken og andre institusjoner gjennomfører på vegne av meg.
[ Ny LHBT-rapport: Forteller om brudd på arbeidsmiljøloven ]
Er neglelakken min innafor?
Hvilke utfordringer står jeg overfor som en skeiv prest? Før jeg går på jobb må jeg vurdere hvorvidt neglelakken min tar for mye plass i en sorgprosess i samtale og gravferd som jeg leder. Som regel fjerner jeg den fordi jeg står i fare for å virke uprofesjonell og ta fokus vekk fra de sørgende over på meg. Dette er ikke et stort offer, men neglelakken er et lite eksempel, og andre skeive kunne ha fortalt om andre slike småting.
Dessverre kan FAFO-rapporten også fortelle om langt grovere overtramp. Men fenomenet er det samme: Vi som er skeive underordner oss et regelsett som ikke er laget for oss, også når reglene er stressende.
Før jeg går på jobb må jeg vurdere hvorvidt neglelakken min tar for mye plass i en sorgprosess i samtale og gravferd som jeg leder.
— Andreas Ihlang Berg
Homofobien rammer oss alle
Psykologspesialist Kai Krogh adresserte dette i webinaret som institusjonell homofobi. I mangel på et bedre ord, er homofobi frykten for LHBITQ og de uttrykk som dette bærer med seg, som transfobi og bifobi.
Homofobi omfatter også oss alle, enten vi er skeive eller streite. Vi er alle en del av en kultur, et system, som regulerer og begrenser våre kjønnsuttrykk. Denne fobien er ikke først og fremst en personlig frykt, men en systemisk diskriminering som privilegerer og belønner mennesker som lever heterofilt, også kalt heteronormativitet.
Vi er alle opplært til at vi skal etterstrebe heteronormativiteten og det er derfor homofobi er så kompleks å adressere, fordi den rammer oss alle, streit som skeiv. Denne fobien rammer også kirken.
[ Sterke reaksjoner på LHBT-rapport ]
Et absurd webinar
Kirken har kommet langt i inkludering av skeive, men i debattene som FAFO-rapporten er et resultat av, adresseres ikke problemet. Vi er alle homofobe fordi vi alle aksepterer de heteronorme strukturene. Onsdagens webinar understrekte dette på en konsis måte. Det hele endte med en (ufrivillig?) homofobi da panelet av streite cis-personer skulle konkludere med sine erfaringer og tanker rundt skeives situasjon i kirken.
Begrepet homofobi avslører at debatter om skeiv inkludering handler om å ivareta heteronormativiteten.
— Andreas Ihlang Berg
Ja, det er flott at kirkeledere tar kampen på vegne av skeive. Ja, det er viktig at de er bevisst på at kirka har et problem med diskriminering av oss i kirken. Men det største problemet er at VID setter sammen et panel som bruker LHBITQ-personer instrumentelt for å kringkaste en kamp som skeive ikke får delta i. Paneldeltagernes privilegerte heterofile posisjon kom tydelig frem da ingen av de kommenterte det som for mange oss skeive på sidelinjen fant absurd: «hvor var de skeive stemmene i denne konkluderende runden?»
Jeg vil ha ballen min tilbake
Problemet er ikke at streite bryr seg, problemet er ikke at de er allierte. Problemet er at de ikke ser at de også er homofobe og dermed aksepterer heteronorme strukturer. Homofobi handler ikke om de andre, det er ikke et uttrykk om å ha et klassisk syn på ekteskapet, det rammer oss alle liberal og som konservativ. Det er det som er utfordrende fordi vi ikke kan ta tak i dette med mindre man innrømmer at vi alle er problemet.
Jeg føler meg ikke inkludert når en håndfull streite cis-personer påtar seg å oppsummere sine erfaringer og tanker rundt skeives situasjon i kirken.
— Andreas Ihlang Berg
Begrepet homofobi avslører at debatter om skeiv inkludering handler om å ivareta heteronormativiteten. Med mindre vi som kirke kan ta inn over oss at vi har et problem som handler om mer enn en todelt lære på ekteskapet, vil debatten fortsatt være en fotballkamp mellom heterofile og deres behov for å hevde sine teologiske og etiske overbevisninger, konservativ så vel som liberal.
Stuarts fotballkamp fra 1995 er like relevant nå i 2021. Jeg føler meg ikke inkludert når en håndfull streite cis-personer – inkludert prominente kirkeledere – påtar seg å oppsummere sine erfaringer og tanker rundt skeives situasjon i kirken. Jeg vil ha ballen min tilbake.
[ Espen Ottosen er kritisk til LHBT-rapporten om Den norske kirke ]
