Det har vært underlig å følge debattene rundt tilsettingssaken i Åmli i Vårt Land og i Dagen de siste ukene. De handler egentlig om to forskjellige ting. Om tilsettingsprosesser og om kvinnelige prester.
Jeg personlig har blitt gjort ansvarlig for flertallsdiktatur og maktdemonstrasjon. Ifølge sokneprest Sverre Langeland snevrer jeg inn kirka som leder av Agder og Telemark bispedømmeråd, mens kirkerådsmedlem Therese Egebakken mener det er interessant at et flertall i rådet mitt, med leders dobbeltstemme, visstnok har gått imot både biskop, menighetsråd og prost i en mye omtalt tilsetting.
La det vært klinkende klart. En tilsettingsprosess er unntatt offentlighet. Det vet også soknepresten fra Bergen og kirkepolitikeren fra Stavanger. Derfor kommenterer jeg ikke prosessen i media. Det jeg derimot skal gjøre, er å rydde i noen av de feilaktige påstandene som florerer i kommentarfeltene.
Gir ikke jobb ut fra felles meninger
For det første. En ansvarlig arbeidsgiver diskuterer ikke ansettelser som en del av kommentariatet i sosiale medier eller i avisene. En ansvarlig arbeidsgiver foretar seg helhetlige vurderinger, legger til grunn både referanser, søknadstekster og eventuelle merknader fra både innstillingsråd og menighetsråd.
Hvorvidt det har vært noen merknader vet hverken Langeland eller Egebakken, og de er derfor også diskvalifiserte til å skrive at et flertall i rådet går mot en rekke instanser. De kjenner ikke til tilsettingssakene i Agder og Telemark bispedømmeråd av den enkle grunn at de ikke sitter i rådet eller har kjennskap til sakspapirene.
For det andre. En kandidats mening er ikke en del av en helhetlig vurdering når vi tilsetter prester i vårt bispedømmeråd.
Jeg har vært med å ansette et flertall prester jeg ikke deler samme syn med. Og heldigvis er det ikke slik at jeg sier ja til alle søkere i mitt råd så lenge de sier ja til å vie homofile par, selv om vi begge er enige i at det går fint. Det ville vært hårreisende. Jeg sier ja til de jeg mener kvalifiserer og slik må det være.
Dobbeltstemmen brukes ikke når det passer meg
For det tredje. Kvalifikasjonsprinsippet gjelder. I utgangspunktet er alle prester med riktig utdanning kvalifisert til å søke jobber i Den norske kirke. Men betyr det at vi tilsetter alle? Nei.
En helhetlig vurdering tar for seg personlige egenskaper, referanser og det som følger med. For mitt vedkommende har jeg gjort dette i seks år. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg står godt inne for de vurderinger jeg gjør, selv når enkelte mener det er politisering av arbeidsgiveransvaret i Den norske kirke.
Mitt ansvar er å legge til rette for meningsmangfold. Og det gjør jeg
— Kai Steffen Østensen
For meg handler tilsettingssaker om å finne en prest som matcher med menigheten på best mulig vis. Derfor er det trist at både Langeland og Egebakken med flere bidrar til en den økte polarisering de selv kritiserer.
Og for det fjerde. Det er kun leders dobbeltstemme som vises i protokollen, også i saker unntatt offentlighet. Leders dobbeltstemme brukes ikke når det passer leder, slik noen ser ut til å mene i kommentarfeltet. Den slår inn på automatikk når rådet er delt i to, etter to voteringer.
Slik er reglene. Det har skjedd i perioden før jeg ble leder, og det har skjedd i perioden jeg har vært leder. Ved flere anledninger. Slik fungerer kirkedemokratiet, også når man ikke liker det.
Mitt ansvar er meningsmangfold
Spørsmålet om kvinnelig prestetjeneste har også vært diskutert i debatten de siste ukene. Diskusjonen om mannlige prester som må samarbeide med kvinnelige kollegaer vekker et stort engasjement. Det forstår jeg, fordi det handler om verdier, følelser og identitet.
At Langeland tar det utover meg som en tydelig liberal folkekirkeforkjemper er ikke rart. Det er bare synd at han velger å gjøre det i så spissformulerte ordelag som ikke bidrar til forståelse, men økt splittelse.
Det er hans ansvar. Mitt ansvar er å legge til rette for meningsmangfold. Og det gjør jeg – både i de foraene jeg leder, og i de foraene jeg er med å tilsette eller velge representanter for Den norske kirke. Vi trenger ikke være enig om alt, så lenge vi utrøttelig står opp for vår lære og aldri slutter å elske den treenige Gud.
Biskopene bør tydeliggjøre budskapet
Bispemøtet har tydelig sagt at man ikke har en reservasjonsrett og at det må være fellesskap om ord og sakrament. I punkt fire i uttalelsen fra biskopene den 16. oktober 2020 er det likevel en inkonsekvens som gjør at vi står i debatten i dag.
Jeg forventer at biskopene tydeliggjør budskapet sitt.
— Kai Steffen Østensen
For selv om de er tydelige i spørsmålet om reservasjonsrett og krav om samarbeid, åpner de likevel opp for at man kan fatte lokale tiltak. Hva betyr det? Jeg kan ikke svare på dette, men jeg forstår at det åpner opp for denne debatten vi nå står i. Og jeg forventer at biskopene tydeliggjør budskapet sitt.
Kampen for et større kirkerom
Jeg har også registrert min kollega Tallaksen Skjerdals innlegg «Helt innafor å si nei til meg» som et innlegg til forsvar for de få prestene som ikke vil ha liturgisk samarbeid med henne. I innlegget skriver hun at det ikke må sås tvil om hvorvidt mannlige prester som ikke ønsker samarbeid med kvinnelige kollegaer er ønsket i Den norske kirke.
Vel, jeg har aldri sagt at de ikke er ønsket. Akkurat som mange av de konservative svarer opp meg når jeg spør om de ikke mener jeg har rett til å gifte meg i Guds hus. Svaret har alltid vært: det er alltid plass til deg. Også når jeg ikke får lov til å være med på de kirkelige handlingene som betyr noe for meg. Så det er vel ikke urimelig at jeg stiller krav tilbake; så lenge de samarbeider?
Debatten speiler seg, uavhengig av hvilken skyttergrav vi står i – vil vi kjenne igjen argumentene på den motsattes side. Som om de egentlig var våre egne. Og for meg, som Langeland på sitt rette kaller «Åpen folkekirker», vil alltid kampen for mangfold, likestilling og et større kirkerom være viktigst.
[ Han er imot kvinnelege prestar. Likevel går han i kyrkja til Marthe ]
