Dette mer enn 50 år gamle minnet dukket opp da jeg leste om kristningsjubileene som står «i kø» dette tiåret (VL 18. juni). Slik jeg leser saken, var det filosof Henrik Syse som la fram en liste på Ikke mindre enn fire slike anledninger de neste årene. Det skjedde under et seminar i regi av tenketanken «Skaperkraft».
Fire «kristningsjubileer» i løpet av ett tiår? Det er minst to, kanskje tre for mange.
At tusenårsminnet for slaget på Stiklestad står på denne listen, måtte man regne med. Men dette slaget var først og fremst en kamp om hvem skulle ha den politiske makten i Norge. I begrunnelsen for et slikt jubileum heter det i faktaboksen til saken at det vil markere «Norge som samlet nasjon». En slik begrunnelse framstår mest av alt som en «tenk på et tall»-konklusjon. Norge var ikke nevneverdig mer «en samlet nasjon» lenge etter 1030 enn det hadde vært i lang tid før.
Denne «tenk på et tall»-strategien så man også i 1995 da man markerte at det etter sigende var tusen år siden den første kirken ble bygget i Norge. Det hadde vært kristne kirker i Norge lenge før 995 og på andre steder enn Moster, dit markeringen ble lagt.
Jeg synes også det bør markeres at kristendommen har vært den bærende kulturkraften i Norge i tusen år, og mer enn det. Det saklig sett mest relevante tidspunktet for en slik markering kan kanskje være i 2024. Da er det tusen år siden kristenretten ble vedtatt på Moster. Dette er kanskje det viktigste, politiske vedtaket som er gjort i norsk historie. Fra da av var Norge, i hvert fall i politisk forstand, å forstå som «et kristent land».
Å markere beslektede jubileer på rekke og rad kan fort medføre en slags fest-tretthet. Da er det bedre å velge ut ett av dem, og da kanskje markere et tema som man ikke allerede har markert mange ganger før.
Artikkelforfatteren ga ut boka «Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre» i 2008
