Biskop Atle Sommerfeldt blir 70 år i november og må etter gjeldende regelverk gå av med pensjon. Glemmen menighetsråd har vedtatt en resolusjon sendt til Kirkerådet der vi ber om at Sommerfeldt må få fortsette som biskop etter denne aldersgrensen, om han ønsker det. Vi har brakt på det rene at Sommerfeldt ikke er uvillig til dette.
Grunnen til vår resolusjon er at vi synes Sommerfeldt har vært en dyktig biskop. Han har maktet å være en kirkens stemme ut i det offentlige rom, som vi mener er særs viktig i dagens samfunn. Dessverre er det ikke alle biskoper som mestrer dette like godt. Flere av dem er mer til innvortes bruk. En sekundær begrunnelse er jo også at pga. prestemangelen i Den norske kirke bør pensjonsalderen heves.
Vil de lytte til menighetsrådene, eller vil sentralmakten overkjøre menighetsrådene?
Ennå tid
Noe hevder at resolusjonen kommer for seint. Kirkerådet har alt igangsatt prosessen omkring ny biskop i Borg. Men er det for seint? Sett at flertallet av menighetsråd i Borg bispedømme vedtar en tilsvarende resolusjon på sitt første møte til høsten, hva vil Kirkerådet da gjøre? Vil de lytte til menighetsrådene, eller vil sentralmakten overkjøre menighetsrådene? Faktum er at vi har to separate valg i Den norske kirke, ett til menighetsråd og ett til Kirkemøtet. Hva skjer om menighetsrådene vil en annen kurs enn den Kirkemøtet og Kirkerådet staker ut?
Etter min mening må det lokale kirkestyrets ønsker veie tyngre enn sentralmakten, så da bør Kirkerådet endre oppfatning. De sentrale organ skal jo tjene menighetene. Det er i menighetene kirkens liv leves.
Denne saken berører det prinsipielle spørsmålet om hvem som har kallsretten i Den norske kirke.
[ Kirkerådet vil ikke gi preses muligheten til å la biskoper jobbe lenger ]
Lokal eller sentral myndighet?
Denne saken berører det prinsipielle spørsmålet om hvem som har kallsretten i Den norske kirke. Ved reformasjonen fikk vi kirkeordinansen av 1539. Den la retten til å velge prest til de ledende i menigheten som på menighetens vegne sammen med prosten valgte den de anså for best egnet. Det var først med eneveldet i 1660 at kallsretten ble flyttet til kongen i København.
Spørsmålet om hvem som prinsipielt har kallsretten, er på nytt oppe nå når den framtidig organiseringen av Den norske kirke skal stakes ut. Skal kallsretten ligge lokalt eller sentralt?
