I sommer mistet jeg faren min til kreft. Disse månedene har vært et kræsjkurs i sorgprosess, i å håndtere det umulige, i å skape hverdag og fortsette livet uten å ane hvor man skal starte. Jeg har blitt kjent med kroppen og bevisstheten på en helt annen måte, og kjenner hvordan forsvarsverket mitt jobber på spreng.
Jeg klarer ikke å ta inn hele situasjonen, hele sorgen, på en gang. Det kommer i bølger, som kan være så vonde at jeg ikke får puste. Og så går det over. Det føles som om alt dette skjer med noen andre, at det er en film eller en bok og ikke mitt eget liv, min egen far.
Ikke alt kan fornektes
Den er utrolig, denne evnen kroppen har til å fornekte en uhåndterlig virkelighet og forstå at det er mer enn vi kan bære. Evnen til å ta inn sorgen i drypp, bryte den ned og mate oss livet med teskje. Det er det som gjør at jeg kan fortsette som før, fortsette høsten der jeg slapp i vår.
I dette tilfellet er jeg takknemlig for at hjernen fungerer som den gjør. Men det finnes andre kriser vi ikke kan overlate til kroppens forsvarsverk og dens evne til å filtrere, dele opp og fornekte.
Vi står overfor en av de største utfordringene menneskeheten har sett, nemlig en klimakrise ute av kontroll. Og mens jeg jobber meg gjennom sorg og savn et lite drypp av gangen, slik at livet går videre sånn det var, er klimakrisen en situasjon vi må la oss overvelde av til det blir umulig å fortsette som før.
[ FNs klimapanel: – Hundre prosent sikkert at klimaendringene er menneskeskapte ]
Godt av et slag i magen
Den nye hovedrapporten fra FNs klimapanel forsøker kanskje å gjøre akkurat det - gi oss hele virkeligheten på en gang og tvinge oss til å forstå det store bildet. Tvinge frem handling.
Jeg jobber med klima og miljø hver dag, men det er sjelden jeg tar et skritt tilbake og tar inn hele alvoret. Jeg tenker som regel ikke på fremtiden og på hvordan jorda vil se ut om bare noen få tiår. Å lese om rapporten, høre utdrag av pressekonferansen og skumme igjennom avisartiklene ble derfor som et slag i magen.
Noen har godt av å få det slaget i magen. Noen trenger det. Og det er ikke miljøaktivistene, det er ikke vi under 25.
De unge forstår alvoret
Siden før jeg startet på ungdomsskolen har jeg brukt mesteparten av fritiden på det vi kalte «foreldreoppvask». Klimakampen ble den altoppslukende fritidsaktiviteten i stedet for friidrett eller fotball. Ferieturer ble aldri planlagt med mindre de gikk på skinner, livet handlet plutselig aller mest om leserinnlegg, demonstrasjoner, klimatoppmøter og rapporter.
Det virker ikke som om de voksne helt har skjønt hva dugnad er, og hva som skal til for å møte klimakrisen.
— Gina Gylver
Mange av oss som er unge i dag har tatt inn alvoret i klimakrisen, og med det endret livet drastisk. Endret hverdagsvalg og livsvalg. Akseptert at virkeligheten krever virkelige endringer. Nå venter vi på at resten av samfunnet skal gjøre det samme.
For det virker ikke som om de voksne helt har skjønt hva dugnad er, og hva som skal til for å møte klimakrisen. Det holder ikke å vaske yoghurtbegeret og legge det i blå pose, for deretter å sette seg ned å bestille flybilletter til Kreta. Det holder ikke å vedta politikk som bevilger småpenger til fornybar energi, samtidig som man massesubsidierer oljeindustrien. Vi må være villige til å ofre, villige til begrense oss og endre oss.
[ Elisabeth Bergskaug: «Glem sydenturene om sommeren. Destinasjonene vil stadig oftere stå i brann» ]
Tenk om dette er den nye normalen
Bent Høie sier nå at vi kan leve normalt i september. Men etter en sommer der hundrevis har dødd i hetebølger i Canada, av flom i Tyskland og av skogbranner rundt Middelhavet, lurer jeg på hva normalt betyr.
Advarsler fra FN-rapporten har allerede blitt til nyhetsoppdateringer. Vi må tørre å se disse sammen, selv om vi ikke kan knytte hver eneste skogbrann til global oppvarming.
Tenk om krisene bare går over i nye kriser straks vi begynner å få kontroll. Tenk om beredskap blir et ord som dominerer nasjonale medier hver uke, i stedet for en gang i tiåret. Tenk om dette vi nå har opplevd, nedstengning og unntakstilstand, er den nye normalen.
Sannsynligvis kan jeg leve i kanskje 70 år til. Og mens jeg leser om den siste klimarapporten, gjør det tidsperspektivet at det går kaldt nedover ryggen på meg.
Politikere bør kjenne på panikken
Den nye hovedrapporten er ikke ubehagelig, den er brutal. Den forteller hva vi allerede vet men denne gangen er det som å lese det i caps lock og med ti utropstegn. Den gir oss hele sannheten på en gang, og den sannheten gjør vondt.
Men jeg forventer at alle våre folkevalgte og alle som gjør seg klare til valgkamp, forsøker å stoppe opp og ta inn alvoret, at de kjenner litt på panikken. For det er valg om en måned. Et valg som må bli et klimavalg, men foreløpig ikke ligger an til å bli det.
Tenk om dette vi nå har opplevd, nedstengning og unntakstilstand, er den nye normalen.
— Gina Gylver
De store partiene samles under parolen om å «utvikle, ikke avvikle» oljeindustrien, utslippsgiganten som gjør Norge til verdens syvende største eksportør av klimagasser. I en fersk pressemelding fra FNs klimapanel er de tydeligere enn noensinne i spørsmålet om olje og gass:
«We need immediate action on energy. Without deep carbon pollution cuts now, the 1.5-degree goal will fall quickly out of reach. This report must sound a death knell for coal and fossil fuels, before they destroy our planet. (...) Countries should also end all new fossil fuel exploration and production, and shift fossil fuel subsidies into renewable energy.»
Dette er ingen sorg, men en krise
Det internasjonale energibyrået sier det. FNs klimapanel sier det. Skolestreikerne og miljøbevegelsen forøvrig har vært kompromissløse. Vi må slutte å lete etter ny olje. Vi må slutte å gi spesialbehandling til oljeindustrien, vi må starte nedtrappingen og utfasingen nå.
Vi er for gode til å fornekte. Vi har for sterke forsvarsverk. Dette er ikke en sorg vi skal igjennom, men en krise vi må reagere på. Og det er ennå tid til å handle, men da må det skje raskt.
Så jeg forventer at de som kommer til makta etter 13. september, uansett hvem det blir, er modige nok til å stoppe opp og forsøke å ta inn klimakrisa. Ikke bare et lite drypp, men at de tør å å la seg overvelde av det brutale alvoret og omfanget, for å være klare til å ta de grepene som trengs.
Da anbefaler jeg dem å starte med den ferske hovedrapporten fra FNs klimapanel.
[ Støre kan tjene mer enn Solberg på å skjerpe klimapolitikken ]