Mímir Kristjánsson, Rødt-politikeren, har tatt på seg rollen som Den norske kirkes samvittighet. Han uroer seg over at vi «lever i mammons tid». Vi holder ikke lengre hviledagen hellig. Han synes alkohol er rent for billig og for lett tilgjengelig:
«Den kristne avholdstanken blir utdefinert og latterliggjort». Han uroer seg også for moralen; at ungdommen skal henfalle til prostitusjon og surrogati. Og dette fra en beger-svingende ateist. Det er nesten rørende.
Snakker som en biskop
Partiet Rødt er bærer av den røde fane. De er så stolte av sitt opphav i kommunismen. Da kommunistene hadde makt, rev de kirker, torturerte prester og fengslet kristne for sin tro. Men nå er arvtagerne bekymret over svekkelse av de «kristne verdier».
Grunnen til at vi knapt hever på øyebrynene når en person som ikke er kristen er frekk nok til å belære kristne om hva vår religion «egentlig» går ut på, har å gjøre med at kirken selv har lagt seg så tett opp til sosialismen. Kristjánsson snakker som en biskop.
Da kommunistene hadde makt rev de kirker, torturerte prester og fengslet kristne for sin tro.
— Asle Toje
Den salige Mimir sier i paragraf fem, første vers: «Den enorme veksten i økonomisk ulikhet truer den kristne ideen om at menneskene skal være like foran Gud». Her skurrer det litt. For kristendommen ser ikke mennesket som økonomiske vesener, først og fremst.
Menneskene er like i Guds øyne. Men det er i vårt iboende menneskeverd, du vet, tanken som har inspirert menneskerettighetene. Du skal til den radikale frigjøringsteologien for å finne de som mener at Bibelens budskap er at alle skal ha det samme, uavhengig av innsats.
[ Ketil Solvik-Olsen: Her er ti eksempler på at Mimir bryter det åttende bud ]
Sosialismens evangelium
Og det mistenker jeg at Kristjánsson vet. Han bruker kristentroen som en kjepp til å slå løs på den gamle fienden: «Pengeliberalismen». Du vet, den økonomiske doktrinen som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom.
I motsetning til sosialismen, hvis effekter kan studeres i dagens Cuba og Venezuela. Så hvorfor tar ikke kirkelederne til motmæle? Den norske kirke har sterke meninger om oljeutvinning, men ikke abort på levedyktige fostre.
Den åndsfridom og intellektuelle kraft som ligger i selve ordet «biskop» har blitt erstattet av arrogant enfoldighet.
— Asle Toje
Det er derfor de krever boikott av Israel, men ikke Cuba. Biskopene sa ikke engang imot da presten Gyrid Gunnes presenterte Marias bebudelse som et seksuelt overgrep. Frigjøringsteologien har, i all stillhet, blitt den norske kirkes evangelium.
Den åndsfridom og intellektuelle kraft som ligger i selve ordet «biskop» har blitt erstattet av arrogant enfoldighet. Den som vil, bør lytte til podkasten Ottosen & generalen der Oslo-biskop Kari Veiteberg i klare ord viser hva hun står for.
Budskapet synes å være at konservative kristne ikke vil bli tatt hensyn til. Vi skal tåle. Og tie. For nå er det venstresiden som har makten. Har det noe å si, rent bortsett fra at det fremmedgjør mange av oss som faktisk går i kirken?
Enøyd moral
Ja. Teologisk ømtålige emner har til felles at de bunner i en moralsk vurdering. Psykologiprofessoren Jonathan Haidt har utviklet sin Moral Foundations Theory, hvor han peker ut seks kilder til moralske vurderinger:
Omsorg (motsatt av å skade); Rettferdighet (motsatt av juks); Lojalitet (motsatt av svik); Respekt (motsatt av undergraving); Hellighet (motsatt av normbryting) og Frihet (motsatt av undertrykkelse).
Når vi har en Atle Sommerfeldt og en Kari Veiteberg, hva mangler for å få tress?
— Asle Toje
Haidt finner at folks lydhørhet overfor de seks moralske fundamentene samsvarer med deres ideologiske grunnsyn. Forskerne fant at venstresiden nesten utelukkende setter søkelys på omsorg og rettferdighet, mens konservative tillegger alle seks vekt.
Haidt skriver i The righteous Mind (2012): Når jeg snakker med folk på venstresiden om tre av fundamentene for moralske vurderinger – lojalitet, respekt og hellighet – «finner jeg at mange i publikum ikke bare unngår debatt; de avviser aktivt slike hensyn som umoralske».
Det kanskje tydeligste tegnet på at venstresiden har tatt over kirken, er at disse tre hensyn: Lojalitet, Respekt og Hellighet nesten aldri blir nevnt når biskopene vasser ut i kompliserte politiske spørsmål. De er enøyd opptatt av «omsorg» og «rettferdighet».
[ Mathilde Tybring-Gjedde: «Gammeldags og innholdsløs kritikk fra Kristjansson» ]
En biskop-tress
Slik begynte transubstansiasjonen av det kristne budskap. Nyrer og lunger ble revet ut av den gamle teologien mens hjertet fortsatt banket. Medfølelse kom fra hjertet og all fordømmelse forsvant. Det å være slem er ikke lengre syndig, heller ikke å være tankeløs eller uansvarlig.
«Politikkens religion», skrev poeten Octavio Paz, «ble født fra ruinene av kristendommen». Den lutheranske teologen Richard Niebuhr så hvor de ville føre oss: «En Gud uten vrede førte mennesker uten synd til et kongedømme uten dom gjennom en Kristus uten korset».
Syndefallet i så måte var da Gunnar Stålsett i 1998 ble utpekt til biskop, mot kirkens innstilling. Siden har regjeringen ofte valgt den mest ytterliggående kandidaten de kan oppdrive. Når vi har en Atle Sommerfeldt og en Kari Veiteberg, hva mangler for å få tress?
Mímir Kristjánsson, naturligvis.
Gode utsikter for Mimir
Før du sier at han ikke er kristen: Daniel Dennett og Linda LaScola presenterer i rapporten «Preachers who are not believers» (2010) et antall protestantiske prester som åpent forteller at de ikke tror på Gud. Men ikke så åpent at de vil gi slipp på en trygg jobb med god lønn.
Naturligvis vil det kreve noen teologiske forstudier, men det er all grunn til å tro at en masteroppgave som sier at sosialismen er den sanne kristendommen, vil stå på Menighetsfakultetet. Derfor tror jeg Mímir Kristjánsson vil ha de beste sjanser til å bli biskop i den norske kirke.
