Når man leser Vårt Land kan man få inntrykk av at mange troende mener at religionsfriheten er dronningen blant menneskerettighetene. Oppstår det en konflikt mellom disse, skal religionen trumfe.
Dette er helt feil, av flere grunner.
Overflødig rettighet
Alle de friheter som religiøst troende med rimelighet kan kreve, er allerede forankret i de øvrige punktene i den universelle menneskerettighetserklæringen: ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, frihet til å mene hva man vil, frihet til delta i møter og organisere seg sammen med andre.
Essensen er at meninger er frie, uansett. Hvem som helst er fri til å ha en hvilken som helst mening, samt ytre seg offentlig om den, uansett om denne kalles religiøs eller ikke. Det står en også fritt å velge egne symboler, ritualer og kjennetegn, så lenge det ikke går utover andre(s) rettigheter og friheter.
Alle ytringer og meninger er altså sikret, inklusive de religiøse, man trenger ikke noe eget punkt om dette – hverken i menneskerettighetssammenheng eller i lovverket.
[ Therese Egebakken: – Drøyt å foreslå at enkelte forbønns-situasjoner skal reguleres ]
Vilkårlig avgrensning
Selv om et særskilt punkt om religionsfrihet er overflødig, er det i tillegg umulig å håndtere. Det har å gjøre med at fenomenet religion er så diffust, det lar seg ikke definere.
Akkurat dette kan f.eks. slå svært merkelig ut i eventuelle rettssaker. I en rettssak som berører religiøs tro eller praksis, trenger dommeren en klar, entydig avgrensning hva som går og hva som ikke går under begrepet religion. Denne avgrensningen fins ikke.
Alle ytringer og meninger er altså sikret, inklusive de religiøse, man trenger ikke noe eget punkt om dette
— Rudi Kessel
Mennesker over hele kloden har trodd og tror på ånder, guder, hekser, avdøde aner, dogmer, mirakler og overleveringer, hellige bøker, hellige steder, ditto hus, gjenstander, riter, dager, fjell, elver og byer – lista er uuttømmelig. Dette området er så mangfoldig at ingen har – eller kan ha! – den fulle og hele oversikten. Dette fører til at dommere i rettssaker rundt religiøs praksis, må leke antropolog, religionssosiolog, psykolog (m.m.) – men de er jo ikke det. Avsagte dommer vil derfor i utgangspunktet ha et preg av vilkårlighet.
Historien om Røykerkirken
Et eksempel på dette er en konkret historie i Nederland. Da røykeloven ble innført i landet var det noen forstokkede røykere som like godt stiftet «Den Éne og Universelle Røykerkirke». De hadde sine «gudstjenester» i egne «templer» (kaféer), der de bekjente seg til troen på Den hellige treenighet: Ild, Røyk og Aske. Dette ble det rettssak av.
Det var litt av en nøtt for dommeren. Det endte med at han ikke godkjente religionen til spøkefuglene i Røykerkirken. Men at en dommer i fullt alvor skal måtte bøye seg over den slags påfunn, bruke tid og krefter på det, viser bare hvilken idioti som ligger nedfelt i religionsfriheten som særskilt rettighet. Og, enda alvorligere: dommeren måtte faktisk «synse» – han hadde ikke noe annet valg, for en dom måtte jo avsies, mens udefinerte og udefinerbare fenomener eller størrelser har retten ikke grep på.
De hadde sine «gudstjenester» i egne «templer» (kaféer), der de bekjente seg til troen på Den hellige treenighet: Ild, Røyk og Aske
— Rudi Kessel
Vi hadde her til lands vår egen variant, med advokat Øyvind Solbergs religion, der medlemmene fikk tilbakeført «kirkeskatten» som de hadde innbetalt. Navnet på religionen var «Alt som er», et glimrende eksempel på hvor vanskelig det kan være å lage en stringent definisjon. Medlemmene trodde «på alt som er», liksom. Solbergs intensjon var jo å stikke hull på det vanvittige norske systemet som går ut på at religioner får raus statsstøtte, på et svært eterisk grunnlag.
Men problemet er ikke særnorsk. Det foregår en levende diskusjon på kontinentet om dette. Ett av episentrene for dette er universitetet i Gent, og spesielt rundt filosofen Maarten Boudry.
Når lovgiver (Stortinget) skal lage lover, har de en hærskare med juss-spesialister til rådighet (justisdepartementet) De skal sørge for at lovene er mest mulig klare og udiskutable, slik at usikkerhet og tvister unngås. Men religion er det store unntaket – den representerer en ullen, udefinert materie.
[ Jo Hegle Sjøflot: – Eg skulle ønske at eg kunne godta at eg er prest og ateist ]
Legitimerer krenkelseskultur
Selv om et eget punkt om religionsfrihet er overflødig, så kan man spørre: er det så farlig at det er med? Litt smør på flesk, gjør det noe?
Det gjør det. Den særskilte paragrafen oppleves slik at her er det noe spesielt, religion er noe som må tas spesielt vare på. Dette fører nesten automatisk til en positiv forskjellsbehandling for meninger og praksiser som går under merkelappen «religiøs»; her må man altså trå spesielt varsomt! Dermed er det lagt en kime til diskriminering av ateister og agnostikere.
En egen religionsparagraf legitimerer dermed krenkelseskulturen.
— Rudi Kessel
En egen religionsparagraf legitimerer dermed krenkelseskulturen. Ettersom religioner ikke lar seg definere, kan hvem som helst føle seg krenket av nær sagt hva som helst. Å begi seg inn på et «hellig fjell» kan krenke noen. Å kjøre bil på en lørdag i visse gater i Jerusalem kan virke krenkende på ultraortodokse jøder – noen av dem «steiner» bilene. Eller et eksempel fra norsk virkelighet: Noen strektegninger avstedkom voldsomme bruduljer i 2006. Men utenriksminister Jonas Gahr Støre mente at (påstått) krenkelse av noen veide tyngre enn ytringsfriheten. Altså: alt og alle kan karikeres – bare ikke religion.
Absurd teater
Ettersom det ikke fins noen håndterbar definisjon av hva religion er, kan spilloppmakere, bajaser eller eksentrikere kreve en spesiell form for respekt for det de måtte finne på. Ta et spagetti-dørslag på hodet, løft dine armer opp mot himmelen, få noen til å tro på deg, og voilà, du nyter egne privilegier! Og, i neste instans kanskje også statsstøtte her i Norge.
Dette er absurd teater – et utslag av ideen om at religionsfrihet er dronningen blant menneskerettighetene. Slik behøver det ikke være. Lover er menneskeskapt, menneskerettigheter også. Det som er menneskeskapt, kan endres. Det er på høy tid å ha en grundig samfunnsdebatt om dette.
[ Åste Dokka: «Den kollektive kristne kulturen kommer ikke igjen. Hvordan skal vi da orientere oss?» ]
