Biskop Halvor Nordhaug har i Vårt Land den senere tid tatt til orde for at det kan finnes et biologisk grunnlag bak opplevelsen av å være «født i feil kropp». Han er blitt sterkt imøtegått av Bruset, Farstad og Kalvig som sier at dette er en påstand uten støtte i fagfellevurdert forskning (VL 26.1), og senest av Risholm (VL 4.2.) som anfører at biskopen «uttaler seg uten faglig basis når han snakker om mulige skiller i hjernens biologi hos transpersoner sammenliknet med resten av befolkningen», og han ber biskopen om å rydde opp i sine kjønnsutsagn.
Dagens forskningsfront på biologiens rolle knyttet til kjønnsdysfori kan være krevende å sette seg inn i, selv for fagpersoner, men enda mer for personer utenfor det medisinske fagmiljø. Feiltolkninger kan derfor lett bli et resultat.
Ny kunnskap
De senere år er det etablert mye ny kunnskap som støtter opp under det biologiske grunnlaget for kjønnsdysfori. En rekke tvillingstudier har vist at kjønnsdysfori i betydelig grad er knyttet til genetiske forhold, der arv kan forklare mellom 38–47 prosent blant kvinner, og 25–43 prosent blant menn (Polderman et al., Behaviour Genetics, 2018).
Videre er jakten på den ene forklaringen, «transgenet», nærmest forlatt. En rekke forskere baserer seg nå på en såkalt polygen terskelmodell, der kanskje flere hundre eller tusen gener kan bidra til et aktuelt kjønnsuttrykk, uten at det faktisk finnes et klart skille mellom såkalte cis- og trans-personligheter. Det genetiske grunnlaget for kjønnsidentitet vil derfor kunne variere fra person til person. Denne modelltenkningen har fått gjennomslag også på andre medisinske områder, for eksempel innen autisme, som nå kalles autisme spekter forstyrrelse.
Hjerne og kjønn
Dyreforsøk har de siste 20 år gitt oss økt innsikt i hvilke mekanismer som kan føre til mannliggjøring eller kvinneliggjøring av hjernen. Fire spesifikke områder i hjernen er identifisert, der biokjemiske signalveier initieres gjennom aktivering av østrogenreseptorer, som fører til objektive hjerneforandringer. Blokkering av signalveiene for denne hormontransporten, fører til «cross-sex» adferd, der hanndyr oppfører seg kvinnelig og omvendt (Schwarz et al., Hormones and Behavior, 2008).
Mange forskere mener nå at det er sannsynlig at det samme skjer hos mennesket. Jenter med medfødt binyrebarksvikt som ved fødsel ble eksponert for høye doser testosteron (som omdannes videre til østrogen), viste senere i livet en maskulinisert adferd.
Den til dels polariserte kjønnsdebatt som nå pågår, er tjent med en kvalifisert og balansert fremstilling av kunnskapsstatus på området
— Helge Kjuus
I en nylig publisert studie har en amerikansk forskergruppe kartlagt over 120.000 genvarianter blant 13 transmenn og 17 transkvinner (Theisen et al., Scientific Reports, 2019). De fant 21 genvariasjoner i 19 østrogenrelaterte gener som er kritiske for om hjernen utvikles i mannlig eller kvinnelig retning. Disse mutasjonene ble ikke funnet i en kontrollgruppe eller i et stort bakgrunnsmateriale.
Forfatterne fremhever at det kritiske er hvorvidt en nyfødt hjerne rett før, under og etter fødsel eksponeres for østrogen. Det kommer ikke an på hva slags kjønnsorganer du har, hevder disse forskerne, men om kjønnshormoner maskuliniserer hjernen i den kritiske perioden rundt fødselen.
Økende aksept
Selv om det fortsatt er mye vi ikke har kunnskap om, er det nå i forskningsmiljøene en økende aksept for at biologiske faktorer er av betydning for utvikling av kjønnsdysfori. Men uavhengig av ny kunnskap om biologiens rolle, har transpersoner og personer som opplever kjønnsdysfori krav på forståelse.
Den til dels polariserte kjønnsdebatt som nå pågår, er tjent med en kvalifisert og balansert fremstilling av kunnskapsstatus på området.
[ Ropstad erkjenner at han ønsket å utnytte ordningene med pendlerboliger ]
