Det var interessant å lese portrettintervjuet med Lisa Esohel Knudsen i Vårt Land 28.1.22. Hun formidler en viktig historie i sin bok Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet. Alle som er opptatt av å gjøre Norge bedre, gjør lurt i å lytte.
En av bekymringene Lisa formidler i intervjuet, er at antirasismen oppfattes som aggressiv. Knudsen mener at det delvis skyldes at ytre høyre utnytter skepsisen mot antirasismen.
Men årsaken til at antirasismen oppleves som aggressiv, er at antirasismen altfor ofte ER aggressiv. Det gjelder særlig internasjonalt, men også i Norge kan vi observere de samme tendensene. Denne «woke» atferden materialiserer seg ofte i en form for «cancel culture» (kanselleringskultur). I engelskspråklige medier kan vi daglig lese eksempler på en bevegelse som jakter nye ofre blant dem som ikke tilfredsstiller bevegelsens krav til ideologisk renhet.
Debatten rundt Kate Clanchy
Alex Iversen har i Aftenposten (1. feb) gjengitt den grufulle behandlingen av forfatter Kate Clanchy, som ble beskyldt for å spre rasisme gjennom sitt forfatterskap. Som Iversen understreket, dreide ikke debatten seg om hvorvidt Clanchy fortjente kritikk for valget av metaforer og språklige bilder. Den kritiske offentlighet er en essensiell del av det deliberative demokratiet, og må ikke forveksles med kanselleringskultur. Men en kritisk offentlighet fordrer at man hovedsakelig diskuterer ideer, ikke personer. Det som rammet Clanchy, var moralsk fordømmelse, tap av omdømme og tap av forlagskontrakt.
Interessant nok mente Lisa Knudsen i et svar (Aftenposten 2. feb) til Alex Iversen, at Clanchy ikke ble rammet av kanselleringskultur, men kun ordinær kritikk. Det svaret tror jeg forklarer hvorfor man forbinder dagens antirasisme som særs aggressiv. Dette fordi formålet med prosessen mot Clanchy var ikke seriøs kritikk, men å skremme andre personer fra å utfordre woke-bevegelsens moralske autoritet. Dehumaniseringen ville gjort enhver person suicidal. Clanchy var intet unntak.
Kritikk fra Obama
En av de tydeligste kritikerne av denne bevegelsen er tidligere president Barack Obama, som særlig har kritisert den ekstremt aggressive oppførselen som preger tastaturkrigerne på Twitter. Det å institusjonalisere denne formen for aggressiv fordømmelse (call-out culture) er ikke særlig progressivt, ifølge Obama. Snarere er det intolerant og en oppskrift på kontraproduktiv oppførsel. Den afroamerikanske professoren John McWhorter går enda lenger. Han mener woke-bevegelsen har egenskapene til en religiøs sekt, bortsett fra begreper om nåde eller tilgivelse.
Den intolerante og aggressive antirasismen gjør det paradoksalt nok vanskeligere å bekjempe rasisme
— Eirik Løkke
I så måte er det ikke rart at mobben har effekt: I USA svarer over 60 prosent av velgerne at de er redde for ytre politiske meninger. I Norge svarer over halvparten av unge at de er redde for å ytre seg. Den intolerante og aggressive antirasismen gjør det paradoksalt nok vanskeligere å bekjempe rasisme. For selv om norske og vestlige samfunn aldri har vært mindre rasistiske og mer opptatt av likeverd, har vi fremdeles en jobb å gjøre for å sikre reelt likeverd for alle.
Underminerer ordskiftet
Woke-bevegelsen underminerer ikke bare kampen mot rasisme gjennom å fremmedgjøre naturlige allierte, den undergraver også det offentlige ordskiftet ved å gjøre folk med gode intensjoner redde for å ytre seg. Hvis man ønsker at antirasismen skal fremstå mindre aggressiv, kan det være lurt å opptre mindre aggressivt.
[ Sjømannsprest forteller: Opplever at Sjømannskirken kobles til nasjonalisme ]
