De siste dagers hendelse her i Jerusalem har skapt uro og forvirring. Nå vil jeg, romerske prefekt i Judea, si noe om saken. Det jeg skriver, er knyttet til min stilling og mitt ansvar.
Jeg har vært Praefectus Judeae siden jeg for noen år siden ble utnevnt av keiser Tiberius, med myndighet fra Senatet og det romerske folk til å opprettholde ro og orden. Romas politikk kan samles i to ord: pax og securitas; fred og sikkerhet. Mine avgjørelser handler om å sette dette ut i livet. Da blir stabilitet, ro og orden viktig.
Dette utfordres jevnlig av folket her. De håper og ber om frihet for Jerusalem. Ofte nekter de å betale skatt. Ønsket om nasjonal frihet og uavhengighet er særlig sterkt under jødenes påskefeiring hvert år. Hvert år ved disse tider forlater jeg derfor min garnisonsby Caesarea Maritima og reiser fra kysten hit. Med mine styrker kan jeg da ha kontroll over situasjonen. Jeg skriver dette fra Herodes’ palass i Jerusalem.
Fremstod som hjelpeløs
Jeg har hørt om virksomheten til Jesus fra Nasaret i en viss tid nå. Han har imidlertid holdt seg mest i Galilea, der Herodes Antipas er den som bestemmer. For meg ble ukens hendelser en mulighet til selv å se hvem mannen fra Nasaret var. Dessuten var det også en kjærkommen mulighet til å gjenopprette kontakten med Antipas.
Da jeg forhørte mannen fra Nasaret, fremstod han hjelpeløs, ynkelig, uten makt og alene. At han skulle være en trussel mot Romas makt her i Judea, er helt usannsynlig. Det er heller ikke sant at han lot seg hylle av store folkemengder som Messias, Israels redningsmann. Han red inn i byen på et esel, og opptoget var så lite at jeg og mine soldater ikke fant grunn til å gripe inn. Det var jo bare hans egne følgesvenner som hyllet sin lærer.
Slike opptrinn er jeg blitt vant til her i provinsen. Men de viser jo at situasjonen her er usikker og fort kan bli anti-romersk. Det går et rykte om at da Jesus ble født, ble «fred på jord» proklamert. Det er jo Augustus og hans slekt som skal stå for det!
Ufortjent negativt lys
Jødenes ledere har ved flere anledninger vært i konflikt med Jesus fra Nasaret om tolkningen av deres lov. Flere bruker ham også for å ramme meg. De fremstiller ham som en opprører og urostifter med ambisjoner om å være jødenes konge. Og dermed må jeg ta stilling i saken. De har gjort ham til en sak for mitt embete. Ja, de sier til og med at min lojalitet mot Roma og keiseren nå står på spill.
Korsfestelse er ikke bare straff, det er like mye politisk teater
— Pontius Pilatus
Ansvaret og plikten jeg er gitt, har gjort at jeg ved noen anledninger har kommet i et ufortjent negativt lys overfor judeerne her. De anklager meg for å ha bragt romerske felttegn inn i Jerusalem. Felttegnene bar naturligvis det fulle navnet til vår hærfører: TI(berius) Caesar DIVI AVG(usti) F(ilius) på den ene siden av fanen og PONTIF(ex) MAXIM(us) på den andre. At keiseren er sønn av den «guddommelige» Augustus og «øversteprest», var nok til å provosere. Jeg visste nok at bilder eller fremstillinger ville forarge. Derfor unngikk jeg det. Likevel kom jeg dårlig ut.
Det ble heller ikke tatt nådig opp da jeg tok penger av tempelkassen for å forbedre vannforsyningen til Jerusalem. I tillegg anklages jeg, særlig av folk i Galilea, for å ha drept noen galileere som var kommet til Jerusalem for å ta del i tempelfeiringen. Disse anledningene ble brukt for å presse meg til å ta affære mot Jesus fra Nasaret.
Jeg lot ham korsfeste
I saken mot Jesus anklages jeg både for feighet og hardhet. Ingen av delene er riktige. Jeg handlet ut i fra ansvaret jeg har for å opprettholde ro og orden. Jeg medgir at mannen fra Nasaret gjorde meg usikker. Jeg har stått overfor mange anklagede. Det var noe annerledes med ham. Midt i sin hjelpeløshet fremstod han trygg. Det gjorde ikke saken bedre at min kone drømte om hans uskyld. I tråd med jødenes lov (5 Mos 21) vasket jeg derfor mine hender som tegn på at jeg ikke hadde skyld.
Men av og til er vold nødvendig for å fremme fred. Det latinske ordet pax = fred er avledet av verbet pacere som også betyr å «legge under seg». Jeg måtte sikre ro og orden i byen og mellom meg og judeernes ledere.
Etter romersk tradisjon om oppviglere, lot jeg ham korsfeste. Korsfestelse er en straff over en individuell, men også en kunngjøring om hvilken skjebne som venter opprørere mot Roma. Derfor sørget jeg for at korset ble reist der mange ferdes, og på en høyde hvor de kunne se det. Korset hadde en innskrift. Der stod det: Jødenes konge. De fleste forstod nok ironien her: slik er deres konge! Med en krone av torner og ute av stand til å gjøre noe.
Noe lignende skjedde nylig i Aleksandria. Her ble Carabas kledd ut som konge og latterliggjort foran Agrippa I, han som var i slekt med Herodes den store, og som ved påsketid besøkte Aleksandria. Korsfestelse er ikke bare straff, det er like mye politisk teater.
Har gjort det embete krever
Opprøreres død markerer ofte slutten på bevegelsene de har knyttet til seg. Slik blir det nok her også. Jesus fra Nasaret døde. Det bevitner og bekrefter mine offiserer. Jeg lot noen av hans venner få liket. Jeg vet hvor viktig en skikkelig grav er i denne kulturen.
De fleste forstod nok ironien her: slik er deres konge! Med en krone av torner og ute av stand til å gjøre noe
— Pontius Pilatus
Det eneste som bekymrer meg nå, er at det er noen som sier at denne mannens liv fortsetter selv etter at han er lagt død i en grav. Vi romere er vant til å hedre våre helter, og keiseren erklæres gjerne for å være tatt opp i gudeverden etter sin død. Er det slik de tenker, de som sier at Jesus fra Nasaret skal stå opp fra de døde?
For å unngå rykter og mer uro har jeg beordret ekstra vakt ved graven. Jeg vil ikke at noen kommer og fjerner liket, og så starter opp igjen noe som er vanskeligere å håndtere enn det vi har hatt med å gjøre til nå.
Nå ser jeg frem til å dra tilbake til Caesarea og muligheten til å snakke mer med min kone som mente denne mannen ble uskyldig dømt. Jeg har gjort det embete krever av meg, men jeg undres likevel: hvem var han egentlig?
