Civita-rådgiver Eirik Løkke hevder i Vårt Land 16. mai at pave Frans har gjort seg til intet mindre enn en «propagandist» for Vladimir Putins diktatur. I sitt svar til Maria Jordet 25. mai gjentar Løkke påstanden om at pave Frans sprer Putins propaganda.
Løkke gjentar også at pavens kritikk av Natos militære opprustning er «et ekko av Moskva», altså uttrykk for russisk propaganda. Han hevder at pave Frans har «mistet sitt moralske kompass». Som forskere som har fulgt pave Frans mener vi Løkke tar feil – av flere grunner.
Vatikanets kirkediplomati
Løkke viser i sitt første innlegg til et mye omtalt intervju pave Frans gjorde med den italienske avisen Corriere della Sera 3. mai. Civita-rådgiveren bruker pavens uttalelse om at han ikke ville reise til Kiev før han dro til Moskva for å snakke med Putin, som bevis for at paven sprer russisk propaganda.
Dette er en merkelig tolkning av en uttalelse fra paven om diplomatiske bestrebelser. Pave Frans leder en stat som har diplomatiske forbindelser til så å si alle land og setter mye inn på å bevare sin nøytralitet, blant annet for å kunne spille en diplomatisk rolle som kan bidra til fred. Dette kirkediplomatiet er ikke noe Putin har funnet på, men er en rolle Vatikanstaten har tatt på seg ut fra forutsetningen om at kirkens myke makt («soft power») kan spille en annen rolle enn andre stater. Denne konteksten må alltid pavens uttalelser som statsleder tolkes i lys av.
At en kirkeleder som paven har en kanal inn til patriark Kirill av Moskva er også en unik posisjon som kan ha en uvurderlig verdi, både under og etter denne krigen. I det samme intervjuet som Løkke mener er uttrykk for Putins propaganda, kritiserer pave Frans patriarken av Moskva helt åpent og i sterke ordelag. Paven sa i intervjuet at han hadde reagert på patriarkens begrunnelser for krigen med å si at patriarken måtte vende tilbake til Jesus for å søke fredens veier og få slutt på denne krigen. Pave Frans gikk så langt at han advarte patriarken mot å bli «Putins altergutt» – ikke akkurat et typisk uttrykk i Putins propagandamaskineri.
I tillegg har pave Frans avlyst det planlagte møtet i juni med patriark Kirill fordi han (ifølge den argentinske avisen La Nación) mener det kan «skape forvirring» med krigen i Ukraina som bakteppe. Men det hadde åpenbart vært i patriark Kirills (og Putins) interesse å fortsette disse økumeniske møtene som før, som om krigen ikke gjorde stor skade på forholdet mellom den katolske kirken i vest og den russisk-ortodokse i øst.
Pavens Nato-uttalelse
Vi mener pavens betegnelse av Natos rolle i øst som «bjeffing» på «Russlands dør» inviterer til misforståelser og bringer pave Frans inn i en diskusjon om Putins beveggrunner for å starte krigen. Å si at Natos ekspansjon i de baltiske statene fra tidligere Sovjetunionen har hatt betydning er imidlertid ikke uten videre en usannsynlig antakelse – ikke mer usannsynlig enn Løkkes egen oppfatning av at dette er drevet av Ukrainas demokratisering. Og disse to forklaringene er heller ikke gjensidig utelukkende. Like fullt må pavens kritikk av Natos militære opprustning forstås i lys av de siste tiårenes katolske tenkning om militarisering som et hinder for fredsbygging.
Virkeligheten er ikke så svart-hvitt at alle som problematiserer militær opprustning simpelthen er onde – heller ikke pave Frans
— Løland og Reichberg
Eirik Løkke tegner et kontrasterende bilde mellom pave Frans og Johannes Paul II. Selv om det er flere interessante forskjeller mellom de to, er ikke Løkkes kontrast om forholdet til den russiske bjørnen i øst særlig treffende. Også pave Johannes Paul II insisterte på ikke-vold som første vei i å konfrontere uretten, og var kritisk til den USA-ledede militære intervensjonen for å drive irakerne ut av Kuwait i 1990. Både pave Johannes Paul II og pave Frans har representert en forsterket strømning i katolsk etikk når de har advart mot bruk av militærmakt i lys av den fatale muligheten for en atomkrig.
Mens de siste pavene har ytret skepsis mot våpenkappløp, har de ikke forfektet noen prinsipiell pasifisme. Derfor gjentok også statssekretær Pietro Parolin, med pave Frans sin velsignelse, for kort tid siden at ukrainerne har en rett til selvforsvar. Parolin presiserte også at det er legitimt å forsyne ukrainerne med våpen. At pave Frans minner om at det også er etiske dilemmaer knyttet til de langsiktige konsekvensene av de massive våpenleveransene når europeisk opinion virker samstemt om det etisk uproblematiske ved dem, kan også ha en stor verdi. Erkjennelsen av slike dilemmaer er grunnleggende for å ha et moralsk kompass (for å bruke Løkkes begrep) intakt i en tilspisset situasjon.
Virkeligheten er ikke svart-hvitt
Løkke konkluderer 16. mai med at Den katolske kirkens globale leder «velger å støtte det onde fremfor det gode». Virkeligheten er ikke så svart-hvitt at alle som problematiserer militær opprustning i dagens verden, eller forsøker å legge til rette for diplomatiske kanaler, simpelthen er onde – heller ikke pave Frans.
[ Erhard Hermansen: «Fellesskapet i Kirke-Norge er sterkere enn noen gang» ]
