Et anerkjennelsesteoretisk perspektiv på våre menneskelige behov kan bidra til at vi som kirke bedre klarer å skille mellom ulike former for anerkjennelse. Men også til å identifisere når eller hvordan vi som kirke gir – eller nekter å gi – anerkjennelse på bakgrunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet.
I sin preken i sørgegudstjenesten i Oslo domkirke den 26. juni, sa preses Olav Fykse Tveit at kuler ikke kan ta livet av kjærligheten – fordi kjærligheten er større enn alt. Fykse Tveits preken var vakker, viktig og nødvendig. Men hva skjer dersom vi som kirke utfordrer oss med et blikk som hentes utenfra vår egen teologiske tradisjon? Dersom vi for eksempel lar Axel Honneths sosialteorietiske perspektiv prøve oss og de prosesser som pågår i kirken akkurat nå? Kan vi, som kirke, kanskje lære noe dersom vi går rundt med et par Honnethske brilleglass en stund?
I mitt arbeid med omtalen av Frida Mannerfelt og Alexander Maurits bok Kallelse och erkännande. Berättelser om de första kvinnliga prästerna i Svenska kyrkan kom jeg over Hoennths anerkjennelsesteori. Han beskriver hvordan mennesker trenger å erfare flere dimensjoner av anerkjennelse fra andre for å kunne utvikle en personlig identitet eller positiv relasjon til seg selv. Mennesket er, ifølge Honneth, et sosialt vesen som utvikler seg i relasjon til andre mennesker. Og den gode relasjonen til oss selv skaper vi i samspill med andre. Vi er avhengige av å leve i omgivelser eller miljø hvor det er mulig å uttrykke våre biologiske og psykologiske behov. Men det må også være mulig å få disse behovene anerkjent eller bekreftet av omgivelsene. Mennesket blir til, men det kan også risikeres å tilintetgjøres, i relasjon til sine omgivelser.
[ «Kirken er et utrygt rom for mange av oss som er skeive» ]
Tre former for anerkjennelse
Honneth påstår også at menneskers selvopplevelse og mentale helse påvirkes av tre ulike former for anerkjennelse: Den første handler om anerkjennelse i nære relasjoner, som for eksempel familie, venner eller kjærlighetsrelasjoner. Mennesker har også behov for anerkjennelse på et samfunnsmessig nivå. Dette forklarer Honneth som juridisk anerkjennelse, som handler om å få sin rettslige status anerkjent og kunne oppnå det samme menneskeverd som andre individer. Og til sist trenger mennesket sosial anerkjennelse, som ifølge Honneth en grunnleggende forutsetning for mangfold i samfunn og organisasjoner.
Honneth mener at de forandringsprosesser vi ser i samfunnet og sosiale fellesskap er resultatet av den kamp som kommer fra menneskers livserfaringer. Mennesket er spesielt avhengig av tre avgjørende former for selvforhold for en god eller vellykket identitetsdannelse. Disse er selvtillit, selvaktelse og selverdsettelse. De skapes og opprettholdes innenfor rammen av de tre nevnte typene eller nivåene av relasjoner: De nære og personlige relasjonene, de juridiske og institusjonelle relasjonene samt i sosiale nettverk, når en opplever at man kan gi og ta imot anerkjennelse i en gjensidig og symmetrisk relasjon.
Honneth mener at de forandringsprosesser vi ser i samfunnet og sosiale fellesskap er resultatet av den kamp som kommer fra menneskers livserfaringer
— Mari Saltkjel
Med Honneths brilleglass vil vi derfor forstå forandringsprosesser som den kamp som oppstår når mennesker opplever at deres eller andres behov ikke blir anerkjent. Eller når noen grupper eller mennesker nektes anerkjenning ut ifra personlige, juridiske eller sosiale relasjoner. Bevegelsen går, ifølge Honneth, på sikt mot det som er moralsk godt. Men det kan også oppstå kamp for anerkjennelse med forandring som ikke oppfyller Honneths mål. Derfor taler Honneth om at hans teori kan hjelpe til med å «diagnostisere sosiale patologier», det vil si brilleglass som kan brukes for å vurdere om en viss kamp for anerkjennelse beveger seg mot det gode eller ikke. Selv om betydningen av målene utvides eller forandres i takt med at stadig flere oppnår anerkjennelse, definerer Honneth frihet, likestilling og symmetriske relasjoner som målbare målestokker for utviklingens retning.
Det pågår en god kamp i kirken
Det gnager nok litt, når vi som kirke ser på våre egne prosesser med Honneths brilleglass. Slik vi har erfart de siste årene parallelt med de stadig plagsomme påminningene om at mennesker nektes sosial og juridisk anerkjennelse på bakgrunn av seksuell legning og kjønnsidentitet. Men Honneth kan også hjelpe oss til å skille mellom ulike måter som anerkjennelse gis eller ikke gis. Hans teori forklarer hvordan Den norske kirke delvis nekter å gi likekjønnet samliv kirkerettslig anerkjennelse gjennom Kirkemøtets vedtak i 2017. Bruken av Honneth kan dessuten lære oss å skille mellom slik tvetydig eller ambivalent juridisk anerkjennelse og hvordan mennesker nektes sosial anerkjennelse på grunn av seksuell legning eller kjønnsidentitet.
Med Honneth sin teori som tolkningsramme kan vi skille mellom juridisk og sosial anerkjennelse. Det kan være et skille som vil kunne gi oss verktøy til å kunne identifisere tilfeller der motstand påstås å handle om prinsipielle spørsmål, men som i praksis rammer personer. Hans perspektiv kan dessuten være til hjelp for den som føler skam eller har dårlig samvittighet. For det er, med Honneths perspektiv, en god kamp som pågår i kirken akkurat nå.
Slik jeg forstår Honneth er det er naturlig DNK har to syn på likekjønnet samliv akkurat nå
— Mari Saltkjel
Med Honneth som tolkningsramme kan vi også si at voldsepisoden i Oslo har synliggjort at forandring fortsatt er nødvendig og at kampen for anerkjennelse trenger å fortsette. Det kan skje på mange måter. Honneths perspektiv forteller oss at vi verdsetter hverandre og står i solidarisk relasjon til hverandre dersom dette ikke bare vekker passiv toleranse overfor andre personer. Men for Honneth kan kampen like gjerne handle om følelsesmessig deltagelse hjemme fra sofaen gjennom sosiale medier, som aktiv deltagelse i Pride-parader.
Mye håp i Honneths teori
Det er mye håp i Honneths teori. Hans forståelse av menneskers kamp for anerkjennelse er selvsagt en teori som har gitt grunnlag for kritikk fra flere hold. Men hans perspektiv forteller oss at forandring aldri er enkelt. Kamp krever mye av mange. Og i praksis, når vi skal forhandle oss fram til hvordan denne anerkjennelsen skal se ut, oppstår ofte moralsk ambivalens. Slik jeg forstår Honneth er det naturlig at DNK har to syn på likekjønnet samliv akkurat nå. Ifølge Honneth kan det forbli slik – om ikke en nektet anerkjennelse synliggjøres og starter en kamp som fører til forandring.
Det er ikke sikkert at du deler mine tanker om at Honneth har noe å bidra med for oss som kirke i dag. Men kanskje kan du enes om at vi kan snu på flisa? At vi som kirke, med vår teologiske tolkningsramme også har mye å gi om Honneth tok på seg våre brilleglass for en stund? For eksempel vil vi kunne gi ord som forteller at moralsk kamp er det vi som kirke erfarer hele tiden, gjennom Den hellige ånds kraft – som virkelig gjør noe med oss mennesker. Og når Honneth snakker om målet – om frihet og likestilling og symmetriske relasjoner, vil vi kunne fortelle om vår tusenårige erfaring som kristne: Guds rike er nær. Men ennå ikke her.