Ti år er lang tid. Oslo er forandret. Jeg er ikke den samme.
Jeg går nedover Karl Johan og ser fargerike Pride Park som fyller et stort område i den symboltunge og mest sentrale gaten i Oslo. Skeive innvandrere er synlige og har sin egen organisasjon. Så forskjellig er det fra den gang jeg deltok i min første prideparade i 2008. På den tiden var Pride et ganske marginalt arrangement. Det fantes bare to åpent skeive med innvandrerbakgrunn, Kaltham Alexander Lie og jeg. Representanter for muslimske trossamfunn avviste hele debatten ettersom det slettes ikke eksisterte homofile muslimer. Det var altså et vestlig (u)kulturelt fenomen.
Jeg kunne veldig lett ha havnet i skuddlinjen. Lengselen ville tatt meg tilbake dit jeg søkte svar, forståelse, eller mitt tapte selv? På Elsker, London Pub og gatene mellom dem. Det var den forbudte sonen, frukten, og det var tiden jeg gråt en hel himmel. Homo-puber assosieres ofte med livsglede, dans og hedonisme, og representerer frigjøring fra den siste lenken til samfunnets strenge normer. Men de kan like gjerne være steder hvor man møter sin livs storm og starter en eksistensiell filosofisk etisk reise.
Jeg kunne vært der natt til lørdag 25. juni, men jeg hadde avlyst et svært viktig møte på dagen, gitt beskjed til en venninne at jeg ikke overnatter hos henne som planlagt, og tatt toget tilbake til Stockholm og en syk datter. Så ser jeg plutselig en video på sosiale medier, og jeg fatter ikke! Nei, eller jo. Det var skyting som rammet homofile og hele Pride-feiringen.
Feire Pride i all hemmelighet
Min venn «S» utbryter i en melding: «Selv i Europa! Selv i Europa! Kan vi ikke leve trygt noe sted på denne kloden?». Jeg forsøker å roe ham ned. «Er det et tilbakeslag for bevegelsen, Sara?». «Nei, det får ikke bli slik». Min venn er med i et løst nettverk for syriske homofile som lever innenfor Syria og i nabolandene, men som ikke kjenner hverandre av hensyn til deres sikkerhet. Vi ligner en IS-celle i vår kommunikasjon, dessverre. Det er Pride-måned, og «S» som bor i den nordlige delen av Syria som er under islamistisk styre, publiserer et åpent brev til alle lhbt-personer der ute i verden:
«Kan jeg feire Pride sammen med dere i all hemmelighet? Under Pride, stolthetens måned, befinner jeg meg i skapet, skjelvende av frykt. Jeg er ensom. Jeg er fange. Iblant klarer jeg ikke å trekke pusten og kjenner at hjertet stopper. Tenk om de fikk avsløre min sannhet! Da vil skapet falle på hodet mitt og jeg blir drept. Jeg tenker ofte på min dødsannonse. Det står: «Endelig døde avvikeren! Verden er renset for hans «... ...». Min fantasi rommer alldeles for mange tortur-, lynsjing- og dødsscenarier, men ikke en eneste der jeg lever normale dager og dør av naturlige årsaker som andre mennesker».
Fortsatt berøringsangst med islam
For meg virker det klart at masseskytingen natt til lørdag, ut fra den siktedes islamistiske bakgrunn, hadde som mål å ramme homo-kulturen og spre frykt særlig i denne samfunnsgruppen. Psykiatrisk diagnose eller ikke, gjerningsmannen gikk ikke løs i en tilfeldig gate en vanlig kveld og skjøt på romvesener. Av å følge den norske debatten som ble utløst av skytingen, ser jeg at mange fortsatt har berøringsangst med islam. Og når enkelte profilerte lhbt-personer endelig får seg til å kreve tydeligere demokratiske holdninger fra muslimske trossamfunn og deres paraplyorganisasjon Islamsk Råd Norge, har de generelle råd: Bli klokere, bli snillere, spre gode holdninger blant deres egne.
Må jeg virkelig forklare enda en gang at islamkritikk ikke nødvendigvis er ondsinnet?
— Sara Azmeh Rasmussen
Det er å starte ved feil ende. For hvordan kan det gi noen mening å tro at løsningen ligger i å spre mer positive holdninger i muslimske miljøer mot en gruppe i samfunnet som deres religion dømmer til døden? Det er som å blåse i en hullete slange. Hjulet fylles ikke med luft, og kommer ikke til å rulle selv om man blir helt blå i ansiktet.
Må jeg virkelig forklare enda en gang at islamkritikk ikke nødvendigvis er ondsinnet? At selv om det finner sted på en del av det europeiske kontinentet der muslimer er i minoritet behøver det ikke være vesentlig forskjellig fra kritikken som blir bedrevet mot kristendommen? Jeg innså tidlig i kampen at det viktigste måtte være å tvinge frem en ny teologisk vurdering av dødsstraff for homofil praksis som er bestemt i tre av de fire fiqh-skolene (rettsvitenskapelige) innenfor sunniislam (den fjerde overlater straffedømmingen til en dommer), og den eneste fiqh-skolen innenfor sjiaislam.
Det sier seg selv at det ikke er mulig å drive noen form for lhbt-kamp med rep hengende over hodet
— Sara Azmeh Rasmussen
Gatene er farlige for homofile
Det sier seg selv at det ikke er mulig å drive noen form for lhbt-kamp med rep hengende over hodet. Land i Midtøsten og den arabiske verden foreskriver forskjellige straffer for homofili, få stater praktiserer dødsstraff. Men på gatene er det farligere for homofile enn i noen statlig domstol. Regionen lider av svært lavt utdannings- og kunnskapsnivå, de tilbakevendende autoritære styresmaktene har ført til nærmest fravær av frie organisasjoner og fri offentlig debatt. Religiøse ledere har enorm makt over samfunn.
Resultatet er groteskt: iverksettelse av en dødsdom gjennom å binde hender og føtter på en ung mann anklaget for homofili og kaste ham fra en sju-åtte etasjer høy bygning og ned på asfalten foran en folkemengde. Det skjedde i Syria, mitt hjemland. Det ble filmet, og spredt på nettet. Jeg leste kommentarene før videoen ble slettet. Den samme typen ideologisk-religiøst styrt hat som jeg har vasset i på arabiske sosiale medier de siste dagene. Helt vanlige mennesker som ikke kan betegnes som IS-tilhengere eller ekstremister oppfordrer helt åpent til «rensing» og «utryddelse».
For at det er Guds lov, Guds vilje, Guds hudud (grenser), lyder argumentet.
[ Skeive hyller preses’ klare tale: – Trygt å få så mye kjærlighet fra kirkerommet ]
Har homofile muslimer rett til liv?
Da jeg reiste alene for å protestere mot dødsstraff i islamsk teologi ved den årlige konferansen for Det europeiske rådet for fatwa og forskning i 2011, fikk jeg ingen støtte fra lhbt-organisajoner i de skandinaviske landene, med unntak av en kort støtteuttalelse fra Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rättigheter (RFSL).
Jeg satt utenfor møtelokalene med en plakat og ba om frihet og rettferdighet for homofile og transpersoner. «Du må dø!» sa en ung mann i tradisjonelle muslimske klær til meg på den femte og siste dagen av min sitte-aksjon, han sprøytet mitt ansikt med ugressmiddel og sa: «Hadde vi vært i et muslimsk land, ville jeg drept deg selv». Hans stemme var helt rolig og behersket. Jeg fikk dødsangst, en smak av det min homofile venn forteller om i sitt brev.
Ti år senere har vi ikke fått noe svar fra den høyeste muslimske autoriteten i Europa på dette enkle spørsmålet: Har homofile muslimer rett til liv? En mann svarte «nei» 25. juni i Oslo sentrum.
Norske biskoper kan lykkes med å presse prosessen noen steg fremover og vise veien for muslimske ledere i Europa
— Sara Azmeh Rasmussen
Kjærligheten må overvinne døden
Hvem kan kreve svar? Det er kanskje på tide at Den norske kirke trer inn og bidrar i denne prosessen som har som mål å verne om liv i og utenfor Norges grenser. Innebærer ikke det femte bud: Du skal ikke slå ihjel, med litt moralsk forfinelse, at du skal gjøre det som står i din makt for å forhindre at det begås drap i Guds navn?
Norske biskoper som har religiøs autoritet, aura og moralsk tyngde, kan lykkes med å presse prosessen noen steg fremover og vise veien for muslimske ledere i Europa. Jeg prøvde, men jeg tilhørte de «spedalske», og uansett hvor god og rettferdig saken er, så var det jeg som fikk muslimske professorer og teologer til å stenge døren.
Jeg tror at kjærlighet overvinner døden. Den må gjøre det, i den muslimske verden også.
