De skandinaviske landene har mye felles. I tillegg til geografisk beliggenhet og språklige likheter, har landene også velutbygde velferdssystem og evangelisk-lutherske nasjonalkirker. Men det finnes også en del grunnleggende forskjeller. En av disse, vil jeg hevde, er den svenske politiske korrektheten.
Smal meningskorridor
Nei, jeg har ingen illusjoner: Politisk korrekthet forekommer i de fleste sammenhenger også i andre deler av Skandinavia. Men til tross for det vil jeg påstå at det svenske samfunnet preges av en større angst for å skille seg ut og gå mot strømmen enn det som er tilfelle i våre naboland. Jeg besøker Norge regelmessig og synes også å se denne forskjellen i kristne sammenhenger.
Den svenske statsviteren Henrik Ekengren Oscarsson, for tiden professor ved Göteborgs universitet, skrev for et knapt et tiår siden et blogginnlegg som skulle få sterkt gjennomslag i den offentlige debatten, ikke minst fordi den lanserte begrepet «meningskorridor». Slik uttrykte han seg i den opprinnelige teksten:
«Meningskorridoren – det vil si den buffersonen der du fremdeles har et visst bevegelsesrom til å ytre din mening uten å behøve å ta imot en dagfersk diagnose av din mentale tilstand – er veldig smal i Sverige. Det er nok å si at man tror på Gud (hvilket for øvrig 45 prosent av befolkningen sier at de gjør) for å bli stemplet som å ikke være ved sine fulle fem».
Lenger ned i sin artikkel ga Ekengren Oscarsson eksempel på «vanlige oppfatninger som i dag er nærmest fraværende i det offentlige rom» og som «ville forårsaket en flom av ryggmargsreflekser fra andre opinionsledere».
Han lister opp ulike fenomen, alt fra negative holdninger til den svenske abortlovgivningen og en uvilje til å la homofile par adoptere barn, til et ønske om en mer restriktiv innvandringspolitikk.
Det finnes en skepsis mot sivil ulydighet i den svenske tankesettet, siden det med innebærer at man går mot strømmen og utfordrer fellesskapet
Snudde
Det siste er sannsynligvis det mest slående eksemplet for å forstå den svenske meningskorridorens mekanismer. Fram til høsten 2015 var det nemlig en massiv oppslutning om den svenske innvandringspolitikken, så vel i media som i de etablerte politiske partiene. Bare Sverigedemokraterna avvek fra normen.
Så sent som i 2011 hadde den borgerlige Alliansen inngått en politisk avtale med Miljöpartiet. Hensikten var å stenge Sverigedemokraterna ute fra innflytelsen over asyl- og innvandringspolitikken. De fikk støtte fra media, og alle kritiske innvendinger angående den etablerte politikken ble avfeid som rasisme.
Men så kom flyktningstrømmene i 2015 og 2016. På ett eneste år tok Sverige imot 163.000 flyktninger, og til slutt ble politikerne nødt til å si stopp – og dermed også endre politikken.
På dette tidspunktet satt Socialdemokraterna og Miljöpartiet i regjering, og for begge partiene var det traumatisk å legge om kursen i flyktningpolitikken. Miljöpartiets talsperson gråt på den berømte pressekonferansen der den nye ordningen ble presentert. Men man så ingen annen utvei, om ikke annet av økonomiske grunner. Dermed måtte også retorikken forandres.
Én mening om gangen
Siden dette har vi i Sverige sett en gradvis endring av ulike politiske oppfatninger som tidligere har blitt regnet som selvfølgelige, men som det plutselig er blitt nødvendig å gjennomgå.
I de senere årene er det spesielt den økende gjengkriminaliteten som har påvirket utviklingen. Det slående i den offentlige debatten er altså ikke bare at det har skjedd en utvikling, men at retningsendringen har vært så dramatisk. Det virker ganske enkelt som om Sverige er et land som bare kan romme én offisiell mening om gangen, at vi rett og slett har vanskeligheter med å ha to tanker i hodet samtidig.
Et dagsaktuelt eksempel på dette er Nato-spørsmålet. Der har den allmenne opinionen helt til februar vært mildt sagt tvilende. Men etter Putins invasjonskrig mot Ukraina, og kanskje spesielt etter Socialdemokraternas kursendring til å si ja til svensk Nato-medlemskap, er det i dag nærmest skambelagt å ha betenkeligheter angående Sveriges nye holdning til dette spørsmålet.
Så snart noe er blitt gjort til en allmenn lov, eller det politiske etablissementet har valgt en kurs, tenderer svenskene til å føye seg og følge etter
Loven har rett
Iblant har det blitt hevdet at dette har med det svenske forholdet til lovgivning å gjøre. Så snart noe er blitt gjort til en allmenn lov, eller når det politiske etablissementet på en annen måte har valgt å sette ned foten, tenderer svenskene til å føye seg og følge etter.
Et tydelig eksempel er spørsmålet om homofile par skal ha rett til å adoptere barn. Da denne retten ble lovbestemt, hadde loven svært lav støtte i befolkningen. Bare 17 prosent av svenskene sa i meningsmålinger at de var for loven. I dag 20 år seinere, er tallene omvendt; knapt en femtedel av befolkningen motsetter seg adopsjon for samkjønnede par.
[ SVERIGE-SERIE: «Nato-søknaden innebar en brå endring i det svenske selvbildet» ]
Kanskje har denne tendensen til å tilpasse seg flokken røtter i det svenske enhetssamfunnet der one size fits all var det som gjaldt på alle nivåer i samfunnet. Også politisk har Sverige vært preget av at sosialdemokratene har hatt makten usedvanlig lenge. Partiet satt alene med regjeringsmakten 1932-76, 1982–1991 og 1994–2006. I praksis skapte dette nærmest et likhetstegn mellom regjeringsmakt og sosialdemokrati. Enhetssamfunnet besto også under demokratiets århundre.
Den svenske lovgivningen har i tillegg vært preget av dyptgripende rettspositivisme som i praksis har hevdet at det er loven i seg selv og ikke dens underliggende moral som avgjør hva som er rett og feil. En handling sees altså som rett om den lovgivende makten påstår den er det, og mer komplisert enn som så trenger det ikke være!
Gjør som politikerne sier
I lengden skaper dette en befolkning som er vant til å gjøre og tenke som politikerne sier man skal gjøre og tenke. I motsetning til i for eksempel USA der store deler av befolkningen preges av mistenksomhet mot politikere, og helst vil være så uavhengige av staten som mulig.
Den svenske rettspositivismen er også en viktig forklaring på at vi i Sverige er så skeptiske til universelle rettigheter som religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Det drøyde til 1990-tallet før de skandinaviske landene skrev under Europakonvensjonen. En grunn til at det fra svensk side tok så lang tid, var de naturrettslige innslagene i konvensjonsteksten.
Den rettspositivistiske skolen går ut fra at «objektive» rettigheter er det samme som overtro ettersom rett og galt i Sverige defineres av den politiske makten. Europakonvensjonens påstand om at religions- og samvittighetsfrihet er naturgitt (eller til og med fra Gud), var vanskelig å svelge for svenske politikere.
Dette er også en forklaring på at vi i Sverige har hatt så store problemer med å godta samvittighetsfrihet i helsevesenet til tross for at det har fungert godt i mange andre land, inkludert Norge og Danmark. Det finnes ganske enkelt en skepsis mot sivil ulydighet i den svenske tankesettet, siden det med nødvendighet innebærer at man som individ velger å gå mot strømmen og utfordre fellesskapet. Legg også merke til at den svenske religionsfrihetsloven nettopp har feiret 70 år. Den ble altså vedtatt 60 år etter den norske.
Scenenekt og kansellering
Med all sannsynlighet bidrar disse historiske særtrekkene til at Sverige i den senere tid har fått en stadig mer utbredt kultur for kansellering og scenenekt. Den amerikanske og britiske offentligheten, særlig universitetskulturen, har nok også påvirket denne utviklingen. Men Sveriges kulturelle utgangspunkt gir solid grobunn for scenenekttendenser.
Som ofte ellers er det i media og kultursektoren fenomenet er mest påfallende. Det ville nærmest vært et under om en person som ikke sympatiserte med for eksempel feminisme, LHBTQ-bevegelsen eller den svenske abortlovgivningen, skulle få jobb i en større svensk kulturredaksjon eller som programleder i Sveriges Television.
Også i Svenska kyrkan har scenenekt fått fotfeste. Fremfor alt gjelder dette prester som har et tradisjonelt embetssyn. Men i den senere tid gjelder det også mange av de prestene som har et tradisjonelt ekteskapssyn.
At en person som tror at ekteskapet er reservert for mann og kvinne skulle velges til biskop eller sokneprest i en større svensk by, fremstår som stadig mer usannsynlig. Svenska kyrkan gir ikke mye for sine ansattes samvittighetsfrihet.
Den svenske konsensuskulturen er vanskelig å frigjøre seg fra. Til tross for glimt av håp er jeg pessimist
Verre før det blir bedre
I sum innebærer dette at Sverige lider under det vi kaller politisk korrekthet. I den senere tid kan man med sikkerhet si at meningskorridoren i innvandringspolitikken er blitt utvidet, rett og slett fordi virkeligheten har innhentet den.
Det har også blitt tydelig at forsøkene på scenenekt for Sverigedemokraterna har slått tilbake, og på den måten har fått partiet til å øke i popularitet.
Men i mange andre spørsmål er det akkurat like trangt som det var for 10–20 år siden. Den svenske konsensuskulturen er ganske enkelt vanskelig å frigjøre seg fra. Til tross for glimt av håp er jeg derfor pessimist på dette området.
Jeg tror at det kommer til å bli verre før det blir bedre. Det er et stort behov for stemmer som offentlig våger å stå opp for religions-, ytrings- og samvittighetsfrihet i Sverige. Og Svenska Evangeliska Alliansen ønsker å være en slik stemme!
Oversatt av Ellen Hageman
