Ved forrige stortingsvalg ble det vanskelig å stemme for en som alltid har stemt KrF. Vern av ufødt liv, en av de viktigste grunnene til å gi KrF min stemme, ble brukt i et politisk spill ved det fatale veivalget i 2018. Det opplevdes smertefullt, og med dette som bakteppe var det ikke lenger en selvfølge å stemme KrF.
I tillegg lå det foran valget 2021 til rette for at en stemme til KrF kunne blitt en stemme til Frp, pluss at KrF sin holdning til konverteringsterapi var uklar for meg.
Ikke bare vendte jeg partiet ryggen, jeg sa opp mitt medlemskap.
Det satt langt inne for en som i det lengste er lojal og slett ikke har det for vane å melde seg ut når vanskelige ting bryter på.
KrF før og nå
Mitt alibi for å stemme KrF lokalt har lenge vært Geirmund Lykke, som den gode representanten han har vært for KrF i Trondheim gjennom flere tiår. De senere år har også Karin Bjørkhaug på fylkesnivå vært en troverdig politiker å gi sin stemme til. Lenger tilbake ga Ola T. Lånke uttelling for en stemme til KrF, de årene han var stortingsrepresentant for Trøndelag.
I den regjeringen KrF ble en del av etter 2018 var Dag-Inge Ulstein et stort lyspunkt og plaster på såret da KrF i strid med sitt valgløfte gikk inn i en regjering som Frp var en del av. Ulsteins stemme og utrettelige engasjement for en bærekraftig bistandspolitikk kan jeg ikke få rost nok. Han er heldigvis en av nestlederne i KrF.
Nå kommer det litt nye toner fra KrFs landsmøte
At Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad møttes til forsoningsmøte i Trøndelag etter at den blå fløyen hadde vunnet en knepen seier, av alle steder på Hell, overbeviste ikke meg om at KrF var mitt parti i fortsettelsen.
Tapet av Hareide
Med Hareide forsvant en leder som ikke bare måtte tåle en stor nedtur. Hans prosjekt ble knust før det startet, en folkelig og god kommunikator med glimt i øyet forsvant fra den politiske arenaen.
Nå kommer det litt nye toner fra KrFs landsmøte. Nyvalgt nestleder, Ida Lindtveit Røse, gir et godt inntrykk som en fornuftig og dyktig politiker. Olaug Bollestad proklamerer høyt og tydelig at partiet skal være for alle, at KrF er et politisk parti og ikke en menighet.
Jeg opplevde meg hjemløs ved forrige valg. Å ikke stemme var aldri et alternativ. Derfor ga jeg min stemme til et parti jeg aldri har stemt på før. Det kjentes rart og litt feil
Jeg håper at partiet kan være for en som meg
Nå skal det bli rom for mer mangfold, familier som ikke definerer seg bare som mor, far og barn er legitime.
KrF skal fortsatt holde stø kurs som et verdiparti. Et parti som er «ei tydeleg gul stripa» i politikken.
Jeg er spent på fortsettelsen og følger med. Håper at partiet kan være for en som meg og som trives i sentrum, men litt til venstre.
Jeg opplevde meg hjemløs ved forrige valg. Å ikke stemme var aldri et alternativ. Derfor ga jeg min stemme til et parti jeg aldri har stemt på før.
Det kjentes rart og litt feil. Som å banke på døra til naboen, fordi den døra jeg kan kalle «hjemme» opplevdes stengt.
Lykke til med fornyelsen, KrF. Takk for at dere prøver!
