Hver kveld før vi legger oss går vi sammen inn til datteren vår, legger dyna godt rundt henne og stryker henne lett på kinnet. Hjertet svulmer, takknemligheten veller opp og vi sier det samme som vi så ofte gjør: Tenk så heldige vi er som får være mammaene hennes!
«Å få barn er ingen menneskerett,» sier de mest tankeløse, mens de gjerne sitter der med egne barn og tråkker på alle dem som lengter intenst etter å få oppleve det samme. Det å få barn er likevel ingen selvfølge, og vi er mange som trenger hjelp for å få det til. Heldigvis er det hjelp å få.
For vår del gikk veien til Rikshospitalet, selv om 9 av 10 lurer på om vi har vært i Danmark. Det er akkurat som man ikke har fått med seg at det har vært mulig for to kvinner å få assistert befruktning i Norge siden 2009. Det tar litt tid hvis man skal gjøre det offentlig i Norge, siden det er mangel på donorer, men for oss var det også viktig at dersom vårt barn en dag vil finne ut hvem donor er, skal hun kunne det.
Vår prosess, i likhet med alle andre som trenger assistert befruktning, var meget veloverveid og planlagt. Vi ble møtt av hyggelige og profesjonelle mennesker på Oslo Universitetssykehus (OUS) fra start til slutt. Ventetiden på telefon er riktignok lang som et vondt år, og dagen sykepleier skal ringe med beskjed om graviditetstesten er positiv eller negativ er ekstremt nervepirrende, men OUS har vært imøtekommende, veiledet oss og svart på alle spørsmål vi måtte ha.
Louise var den som bar fram barnet, mens Mona fikk lov til å ta imot verdens nydeligste datter på Drammen sykehus for tre år siden. Pandemi til tross, fikk vi eget familierom, og de ansatte ga oss den beste starten på vårt nye liv sammen.
[ Folk fra hele verden finner trøst i «kjærlighetstweeten» hun skrev ]
Å dele på morsrollen
Oppleves det å være mamma ulikt for den som er fødemor og den som er medmor? Medmor kan naturligvis aldri til fulle vite eller forstå hvordan det er å bære et lite menneske inni seg i ni måneder og så gjennomføre den mest spektakulære ekstremsporten av alle – fødsel! For en bragd! Men lykken over å bli mamma var like stor hos begge, og enda finere var det å vite at vi skulle være mammaer sammen.
Så nært forhold har vi begge til ordet mamma at det var ingen av oss som ville kalles noe annet. Dermed ble det datteren vår, som når hun ikke bare trenger én mamma – og får svar fra begge – som fant ut at hun ville kalle oss mamma Lollo og mamma Mona. Det gjør også at vi er de eneste foreldrene i barnehagen som har navn, og barna kaller oss mamma Lollo og mamma Mona, mens alle de andre er «mammaen til» og «pappaen til».
Vi tenker det er rollen som forelder og omsorgsperson det egentlig handler om, ikke om en rolle knyttet til et bestemt kjønn
Vi tenker det er rollen som forelder og omsorgsperson det egentlig handler om, ikke om en rolle knyttet til et bestemt kjønn. Jo visst stimulerer hormoner følelser, og på fiffig vis frigjøres kjærlighetshormonet oksytocin under fødsel og amming, for å hjelpe mor til å knytte seg til barnet fra start. Men selvsagt har både mann og kvinne samme omsorgsevne. Å tillegge kvinnen mer «naturlige» eller medfødte evner til omsorg, virker mest av alt som en ansvarsfraskrivelse fra mannen eller eventuelt en måte kvinner krymper mannen på.
Det mest naturlige i verden
Det mest påfallende med å være to mødre, er hvor naturlig det er. Noen vil oppleve det som et kontroversielt utsagn, men i vår lille familie er det svært ukomplisert.
Om noe hadde vært annerledes hvis én av oss hadde vært en mann, kan vi selvsagt ikke vite. Og det er noe av poenget. Vårt samfunn knytter mange egenskaper og roller til kjønn. Morsinstinkt. Morsrollen. Som om det er medfødte egenskaper som ligger i vårt DNA. Én ting er at det påfører de som ikke kjenner disse følelsene skam. I tillegg ligger det en masse forventninger om hvordan foreldre skal være.
Våre naturlige forbilder er våre egne foreldre, slik det er for veldig mange. Vi er begge privilegerte mennesker som er vokst opp i trygge og gode hjem. Trygghet er noe av det aller viktigste vi ønsker å gi vår fantastiske datter. Vi vil være to foreldre som gir masse kjærlighet, som ser henne, som støtter når det trengs, som gir rom for å prøve og feile. To foreldre som er til stede, som gir og skaper trygghet.
Hva er i vente for jenta vår?
Vi har begge flere ganger tenkt på hva som skjer når hun begynner på skolen. Hva skjer den dagen barna er store nok til å tenke og forstå litt mer enn det de gjør i dag; den dagen de kanskje plukker opp tanken sådd hjemmefra om at et barn skal ha en mor og en far. Hvorfor har ikke hun en far? Hvilke kommentarer vil hun få fra andre som ikke er like åpensinnede som de vi hittil har møtt?
Vi har begge kjent på kroppen hva det vil si å ikke oppleve at man kan være hele seg og den man egentlig er, fordi omgivelsene ikke kjennes trygge. Den lange kampen vil forhåpentligvis vår datter nyte godt av, ved at hun alltid skal vite at hun er elsket og trygt kan fortelle oss alt og være seg selv. Hun skal være akkurat den hun er.
Det at hun er så inderlig ønsket, elsket og settes først, håper vi bygger tryggheten hun trenger for å takle utfordringene hun vil møte når hun vokser opp. Hun kommer til å møtes med at hun er annerledes enn den vanlige A4-familien fordi hun har to mammaer. Sånn er det bare. Men på grunn av at hun har to foreldre som elsker henne håper vi at hun kommer til å klare å stå på egne ben og børste av seg stygge kommentarer. Hun er allerede en tøffing!
Hun kommer til å møtes med at hun er annerledes enn den vanlige A4-familien fordi hun har to mammaer. Sånn er det bare
Fortsatt en vei å gå
Familier som vår er blitt litt mindre uvanlig – i alle fall i de større byene. Vi er heldige slik som bor i Oslo, selv om vi i en stor barnehage på over hundre barn synes å være de eneste likekjønnede foreldrene. Det gir seg utslag i slikt som at vi måtte endre far til medmor i skjemaet som skulle fylles ut da vårt barn begynte. Barnehager og skoler har nemlig nesten alltid mamma og pappa som utgangspunkt, og det er gjerne barna selv som må korrigere og opplyse om at en familie kan avvike fra den heteronormative. Det snakkes om «fedrekvote» og «pappaperm», og en rekke offentlige skjema opererer fortatt med «mor» og «far», selv om medmor som begrep ble innført i 2009 samtidig som vi fikk en kjønnsnøytral ekteskapslov. Ikke minst i kommunene har dette vært en utfordring, der man har hatt ulik evne til å gjøre de nødvendige endringene.
Vi kan ikke komme på en eneste ting som mangler eller som vi ikke kan klare vise eller fortelle barnet vårt om, fordi vi er to foreldre av samme kjønn
Men det er vel ikke så gale? tenker du kanskje. Tenk en gang til og forsøk å sette deg inn i situasjonen. Effekten er at vi nok en gang blir fortalt at vi er annerledes, ikke regnet med, utenfor normalen.
Selv om mange beveger seg i en mer inkluderende retning i Norge, mangler det ikke på personer som roper høyt om hvor «unaturlige» vi er; hvordan sånne som oss gjør barn farløse, bringer normløshet og er ødeleggende for samfunnet. Det finnes egne organisasjoner har som formål å jobbe imot familier som vår, og bruker store summer på å spre budskapet sitt. En rekke steder i verden omkring oss, har det blitt tøffere for skeive familier. Sist ut et Italia som vil frata medmor foreldreskapet. For en grusom handling, og et eklatant brudd på barns rettigheter!
Mangler vi en mann?
Vi kan ikke komme på en eneste ting som mangler eller som vi ikke kan klare vise eller fortelle barnet vårt om, fordi vi er to foreldre av samme kjønn. Det kunne også to fedre ha sagt.
Vi vil alltid være åpne med barnet vårt om hvordan hun ble til, om at vi fikk hjelp fra en donor til å bringe den største gaven i livet til verden. Og hvis hun skulle ønske å finne ut hvem donor er og kontakte ham, har hun den muligheten. Det er hennes valg, og vi vil alltid støtte henne.
Det er det mammaer gjør.
[ Stygt eller pent: Dette mener Arkitekturopprøret om nye kirker i Norge ]
