Dette innlegget ble første gang publisert i august 2023 under tittelen «Islamsk råd Norge bagatelliserer æreskulturen». Det løftes nå i anledning den fornyede debatten om æresvold i Norge.
Nor Aylin Obeid og Mustafa Mahmood, begge representanter for Islamsk råd Norge (IRN), spør i Vårt Land den 13. august om hvem som definerer hva som er negativ sosial kontroll. Det er heldigvis ikke IRN som har den oppgaven. Innlegget fra IRN innebærer langt på vei en bagatellisering av de skadene æreskulturen påfører et stort antall mennesker i Norge hvert år.
891 henvendelser i fjor
Det nasjonale Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold mottok i 2022 totalt 891 henvendelser i æresrelaterte konflikter. Tallet omfatter blant annet tvangsekteskap, trusler, vold og ulike typer negativ sosial kontroll. I 2015 var antall henvendelser 399. Teamet har siden oppstart i 2004 håndtert mer enn 10.000 henvendelser vedrørende personer utsatt for ulike typer æresrelatert kriminalitet.
Kompetanseteamets årsrapport for 2022 viser at de fleste av disse har familiebakgrunn fra blant annet Pakistan, Syria, Afghanistan, Irak og Somalia. Terskelen for å melde fra til myndighetene om slike familieforhold er høy, siden represaliene fra familien for å «sladre» er alvorlige. I stedet forsøkes konfliktene skjult for omverdenen, og det forventes fra familiene at den som er utsatt for overgrepet gjør det samme. Mørketallene er derfor naturlig nok betydelige.
Det sies fra IRN at ordskiftet har vært preget av antakelser og «sensasjonelle beretninger om enkeltskjebner». Vi var begge med på oppstarten av dette teamet i 2004. Svensson sitter fortsatt i dette teamet, og vi har begge jobbet med denne problematikken siden slutten av 90-tallet og frem til i dag. At problemet er stort, og alvorlig, trenger vi ikke anta. Og hver eneste en av de nevnte drøyt 10.000 sakene er i seg selv «sensasjonelle beretninger» om påtvungne arrangerte ekteskap, trusler, vold og ekstreme kontrolltiltak fra familiens side.
Utsatte jenter
Vi, som de fleste andre, er helt enige i at det er en del av foreldreansvaret å lære barn god oppførsel, oppfordre til en anstendig seksualmoral og å gi dem trygge vaner. Men æreskulturen handler ikke om dette, hvilket vi velger å tro at IRN også egentlig er kjent med.
Den seksuelle kontrollen jentene utsettes for er ikke av hensyn til jentene selv, men av hensyn til storfamiliens ære. En jente som ikke underkaster seg familiens kontroll bringer storfamilien i vanære: mennene i familien blir av omgivelsene sett på som svake, og kvinnene stemples som løsaktige.
Negativ sosial kontroll er en mekanisme for å sikre at familien ikke utsettes for rykter om jenter og kvinner i familien – av hensyn til familiens ære. Ekteskapet er den eneste lovlige rammen for all seksualitet, og alt som i snever forstand kan tolkes som seksuelt slås ned på. Uten æren er familien sosialt død i sitt miljø. Om en jente i Norge forsøker å etablere et kjæresteforhold, eller har en guttevenn, truer det æren til familien både her og i familiens opprinnelsesland. Et rykte om en kjæreste, er nok til å vanære hele slekten. Da kommer represaliene. Det er ikke noe vi bare antar.
De familiene dette gjelder må ta konsekvensene av at de har valgt å oppdra barna i Norge
Videre skriver IRN at en statsledet liberal-sekulær forståelse ikke er en målestokk for hva som er negativ versus akseptabel kontroll. Vi er ikke glad i begrepet «negativ sosial kontroll», men likevel: skillet går ved hvorvidt kontrollen er utført til barnets beste og/eller om den rammes av straffeloven. Vanskeligere er det ikke. Og i de sakene vi arbeider med er det ikke det første hensynet som er rådende. Dette handler ikke om konservativ seksualmoral eller moralfilosofisk orientering. Det handler om bevisste handlinger, som trusler og vold, og hvor familiene må være klar over at de påfører barna skader. Det legges mye energi i å holde norske myndigheter på avstand.
Ikke et angrep på livssynsfriheten
Det er riktig at Norge har blitt et pluralistisk samfunn og at vi har livssynsfrihet. Men dette trumfer ikke Grunnlovens og straffelovens bestemmelser om beskyttelse av individer i Norge. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som gjelder barn. Dette følger av FNs barnekonvensjon og Grunnloven § 104.
Problemet gjelder også enkelte lukkede kristne miljøer i Norge hvor barnas rettigheter ikke får tilstrekkelig prioritet. Når IRN ser på arbeidet mot æreskriminalitet som et angrep på livssynsfriheten, lager de en sterk kobling mellom islam og negative utslag av æreskulturen. Det er etter vår vurdering fullt mulig å utøve sin religion uten å komme på kant med straffeloven. IRN burde derfor gå i bresjen i arbeidet mot æreskulturen, ikke bortforklare den.
Det er en god ting å holde barn borte fra rus, og fra press i retning av uønskede seksuelle tilnærmelser. Dette er imidlertid ikke et argument for fortsatt å praktisere skadelige kontrolltiltak overfor barn. Det er heller ikke et argument for tidlige, påtvungne arrangerte ekteskap. Her er det på sin plass å nevne at vi har sett påfallende mange eksempler på seksuelle overgrep, fra familiemedlemmer, i familier som samtidig praktiserer en streng kyskhetskultur overfor barna.
De som utsettes for det vi har snakket om her, påføres alvorlige, gjerne livslange, traumer
Livslange traumer
Og det er riktig: i etnisk norske familier dukker ikke spørsmålet om æresdrap opp, og det er en grunn til det. Hverken æreskulturen eller den kollektivistiske familiestrukturen, slik den for eksempel finnes i landene nevnt tidligere, gjelder her. Den etnisk norske mannen som dreper kona støttes som hovedregel ikke av storfamilien, slik vi ser i æreskulturen. Han utfører heller ikke drapet på vegne av familien for å redde dennes ære. Denne forskjellen er vesentlig med tanke både på medvirkere til drapet, og det voldspotensiale æreskulturen i seg selv innebærer. Vi anbefaler i den forbindelsen å lese dommene som finnes tilgjengelig på lovdata.no og som omhandler æresbegrepet.
De som utsettes for det vi har snakket om her, påføres alvorlige, gjerne livslange, traumer. Det er derfor alvorlig når årsaken til problemene forsøkes dekket over. De familiene dette gjelder må ta konsekvensene av at de har valgt å oppdra barna i Norge. Det er skadelig når barna blir stående i en spagat, hvor de på den ene siden forventes å gjøre det bra i Norge, mens de på den andre siden forventes å leve opp til foreldrenes opprinnelseslands æreskultur.
