Kirkevalget er gjennomført. Et omfattende arbeid i menighetene og fellesrådene er lagt ned for å gjennomføre valget og mange frivillige har stilt opp. Resultatet er nå kjent: Under ni prosent av de stemmeberettigede brukte stemmeretten.
Valgdeltakelsen har vært jevnt synkende de siste årene. I valget for fire år siden var valgdeltakelsen 12,7 prosent. For åtte år siden deltok 16,7 prosent. Dette trenger ikke være et krisetegn for kirken. Men det er en klar og tydelig melding om at denne type demokrati har utspilt sin rolle i en frivillig organisasjon.
Statskirkens tid er forbi
Det er helt nødvendig at Den norske kirke nå tar innover seg og erkjenner at statskirkens tid er forbi. Hele ideen om å kopiere valgsystemet fra stortingsvalget fungerer ikke for en frivillig organisasjon. Det finnes andre demokratiske strukturer og prosesser som egner seg bedre.
Ett tegn på at kirken vil være et underbruk av statlige institusjoner, er at i kirken kalles de tillitsvalgte for folkevalgte. Etter årets valg med under ni prosent oppslutning på landsbasis, er det ikke lett å opprettholde betegnelsen folkevalgt. Men det sitter langt inne hos mange i lederposisjoner i kirken å ta i bruk betegnelsen «frivillig organisasjon» om kirken. Man liker å tenke på kirken som en kommunal etat, eller en statlig direktorat-lignende institusjon.
Men kirken er ikke en statskirke lenger. Kirken ble lagt inn under kongen i enevoldstiden og gjort til kongens redskap. Da statskirken ble oppløst, ble det presisert at kirken skal være landsdekkende, og at staten skal yte bidrag til finansieringen. Jeg antar at Stortingets vedtak om landsdekkende og statlig finansiering får noen til å tro at en må velge sine tillitsvalgt etter samme modell en bruker i stortings- og kommunevalg. Årets kirkevalg har vist at det ikke fungerer.
Vi er et gjennomorganisert samfunn med et utall frivillige organisasjoner som kirken kan hente inspirasjon fra
Se til frivilligheten
Vi er et gjennomorganisert samfunn med et utall frivillige organisasjoner som kirken kan hente inspirasjon fra. De fleste, i alle fall de største og landsomfattende, er demokratiske organisert der lederne og andre tillitsvalgte velges av medlemmene – som for eksempel idretts- og kulturorganisasjoner eller fagbevegelsen, som alle organiserer seg nedenfra, og med et regionalt ledd og en sentral overbygning.
Kirken er organisert på samme måte med den lokale menigheten, bispedømmet og Kirkerådet/Kirkemøtet. Denne strukturen må være utgangspunkt for måten en organiserer den demokratiske kirken. Valgprosessen starter i menigheten der medlemmene lever sine liv. Menigheten velger sine tillitsvalget samtidig som en velger representanter til bispedømmet. Det viktigste må være at man sikrer medlemmene mest mulig direkte innflytelse på kirkemøtets sammensetning.
Ta vare på minoritetene
Kirken er en stor organisasjon med sine 3,5 millioner medlemmer, og har stor spredning i meninger og holdninger. Trolig finnes det er stor majoritet som i de grunnleggende spørsmål har sammenfallende meninger. De som avviker fra hovedretningen, har ganske sikkert funnet seg en alternativ kristen organisasjon.
Det er likevel viktig å være bevisst på at det innad i kirken vil være flere minoriteter som i viktige spørsmål avviker fra majoriteten. Styrken til et demokrati viser seg alltid i behandlingen av minoriteter. Derfor er det viktig, og jeg vil understreke nødvendig, når en skal etablere nye demokratiske strukturer, å bygge inn regler som sikrer minoritetene.
