Fra TV-en hører vi de skarpe, uvirkelige lydene av missiler som treffer bygninger i Gaza. Jeg drikker te i sofaen til ekteparet Majdi og Basma i Shatila, en palestinsk flyktningleir i sør-Beirut. Døren til gata står åpen, venner og slektninger vandrer inn nå og da for å dele nyheter og rykter. I de hyppige strømbruddene snakker vi sammen, men så lenge TV-en fungerer er alle øyner klistret til nyhetskanalen Al Arabiya. Vi prøver alle å forstå hva som skjer.
Jeg er stipendiat på Universitetet i Oslo og er egentlig i Beirut for å forske på arabisk litteraturhistorie. For en uke siden møtte jeg Majdi og besøkte ham for å lære mer om historien til Shatila. Alt forandret seg lørdagen den 7. oktober, da Hamas gikk til angrep mot Israel. Jeg følte hvordan leirens dagligdagse håpløshet ble erstattet av intens spenning. Noe begynte å skje.
Livet på vent
Majdi er over 50 og er sønn til en palestinsk flyktning fra Akko. Byen var del av det britiske Palestinamandatet, og Majdis far flyktet 1948 da Israel erklærte sin selvstendighet og krig brøt ut. Håpet var å snart kunne reise tilbake fra Libanon, men de arabiske styrkene tapte krigen. Hjembyen Akko ble en del av den nye israelske staten og hans hus ble konfiskert da eieren var «fraværende». Han endte opp i Shatila, en flyktningleir som ble opprettet av FN 1949, innklemt på et lite areal mellom Sør-Beiruts bydeler.
Her er Majdi født, og han sier selv at han mest sannsynlig kommer til å dø her. Etter 75 år finnes lite håp igjen å kunne reise tilbake til Palestina, og alt han håper på er bedre liv for sine barn og barnebarn. Dette kommer derimot neppe til å skje i Libanon. Palestinske flyktninger har ikke lov til å arbeide i landet, selv om de er født der. De er utfryst fra det libanesiske samfunnet og lever helt på støtte fra FN og palestinske partier i eksil. Som i andre fattige områder er vold og narkotika en del av hverdagen. I 1949 fantes det 500 bolighus her. I dag er 11.500 palestinske flyktninger registrert i Shatila. Inneklemt på kun én kvadratkilometer lever de ved siden av mer enn 10.000 andre migranter, framfor alt fra Syria. Generasjoner av palestinere blir født inn i et liv på vent.
Shatila er mest kjent for den massakren som skjedde 1982
«Vi hater ikke jøder»
Når Hamas denne helgen angrep Israel, begynte mange i leiren å feire. Ikke av hat, ikke fordi israelske sivile ble drept, men fordi noen kjemper mot okkupasjonen. Leiren er tradisjonelt dominert av Hamas konkurrenter Fatah, men også mange motstandere til Hamas sier nå at de i alle fall kjemper. Fatah styrer nå på Vestbredden, og Majdi spør retorisk: «Hva har Fatah gjort de siste årene? De jobber for okkupasjonen!»
Alt siden 1949 har Shatilas palestinere sett på avstand hvordan hjemlandet krymper i nederlag etter nederlag. De har sett sitt folk bli drept og sine hjem kolonisert uten noen konsekvenser for Israel, som fortsatt mottar våpen og støtte fra vest. Flere arabiske stater har normalisert relasjonen til Israel uten å kreve en løsning på okkupasjonen eller flyktningspørsmålet. «Vi hater ikke jøder, de har bodd i Palestina i tusenvis av år,» sier Majdi med ettertrykk. «De som hører hjemme i Palestina er velkomne, og andre må gjerne besøke, men migranter fra Europa har ikke rett til å bosette seg i våre hjem, mens vi ikke har rett til vårt eget land!»
Han forteller om farens jødiske nabo og gode venn i Akko. Alt forandret seg når sionister bestemte at landet var essensielt jødisk og tilhørte dem som ville innvandre fra Europa. Da begynte den tragedien som Majdi og hans barn fortsatt lever med. Shatilas palestinere føler at verden har glemt dem og at Vestens stormakter setter null verdi på palestinske liv. Da denne krigen begynte, var det en gnist av håp i vanmaktens mørke.
Jeg føler meg svimmel når jeg prøver å forestille meg de komplekse traumene som de eldre bærer på
Nytt og gammelt traume
Når TV-en lyser opp igjen ser jeg derimot smerte og sorg i øynene til menneskene rundt meg. Vi ser hvordan livløse barnekropper blir løftet ut av rasmassene i Gaza. Mine nye venner er derimot ikke sjokkerte, de tar inn alt som skjer og på noen måte forstår de det uforståelige. Deres er en langsom, rolig og tilvant smerte, hvilket gjør den enda mer hjerteskjærende. Shatila er mest kjent for den massakren som skjedde 1982. Midt i Libanons borgerkrig invaderte Israel landet og okkuperte Beirut etter en tre måneder lang beleiring. Palestinske militante som kjempet i borgerkrigen måtte evakuere landet. Det var ingen igjen som kunne eller ville beskytte de sivile i Beiruts flyktningleirer. 16. september 1982 gikk militser koblet til libanesiske nasjonalistiske kristne partier inn i Shatila, beskyttet av israelsk militær, og drepte hundrevis – kanskje tusenvis – av sivile palestinere. Drapene skjedde på gater og inne i deres hjem.
Jeg føler meg svimmel når jeg prøver å forestille meg de komplekse traumene som de eldre bærer på. Samtidig gynger Majdi barnebarnet sitt på fanget og tar pause fra skjermen for å tulle med ham. «Jeg skal stjele godsakene dine!» sier han og smiler ømt til gutten som ler tilbake. Jeg ble kjent med Majdi gjennom hans aktivitetssenter for unge. Prosjektet startet for ti år siden da han startet et basketballag for jenter i leiren, som en måte for dem å bygge selvtillit og fellesskap mot leirens patriarkalske strukturer. Nå har det vokst til et mye større aktivitetssenter, men alt begynte da han ville finne noe som ga livet mening og struktur for hans egen datter. Midt i galskapen fortsetter livet, og jeg forstår hvordan det er mulig for dem å leve her. De har hverandre.
Historien gjentar seg
En tenåringsgutt viser meg en av Hamas sine videoer fra Telegram. Et medlem av Hamas filmer døde israelske soldater ved en bosetning, og gir de blodige likene uhyggelige spark. Jeg ser bare soldater i denne videoen, men vi vet alle at mange sivile israelere ble drept på grusomme måter. De jeg har snakket med i Shatila har reagert på ulike måter. Et lite fåtall ekstreme mener at alle sivile i Israel er okkupanter og derfor lovlige mål. De fleste ser derimot på meg med sorg i øynene, spesielt de eldre som husker da likene dekket deres egne gater i leiren. I 1982 minnet Shatila om en østeuropeisk jødisk ghetto, der militante bevæpnet med våpen og hat gikk inn for å utrydde et folk som allerede var utfryst fra samfunnet og låst inne i fattigdom. For en uke siden skjøt medlemmer av Hamas israelske familier i sine senger i kibbutzer, og som svar dør nå palestinske barn i tusentall på Gazastripen. En desperat følelse kommer over meg, at denne syklusen kanskje aldri vil stoppe.
De fleste ser derimot på meg med sorg i øynene, spesielt de eldre som husker da likene dekket deres egne gater i leiren
Derimot vil ingen fordømme dem som nå kjemper for frigjøring, uansett hva de føler om Hamas og deres handlinger. Istedenfor skifter mange tema til palestinske ofre. Hva med de 60 barn som døde i Israels bombing av Gaza 2021? Skriver jeg også om de hundrevis av palestinske barna som sitter i israelske militærfengsler? Om vold fra bosettere på Vestbredden? Hvorfor holder europeere alle palestinere ansvarlige for handlingen til noen få, samtidig som vi stille ser på mens palestinere blitt utryddet og okkupert i 75 år?
Majdi understreker at han gjør et skille på sivile og soldater, og ikke vil se uskyldige bli skadet, men samtidig mener han at væpnet motstand er det eneste alternativet for dem som lever under blokade i Gaza, verdens største fengsel uten tak.
Dødstallene stiger
Strømmen er tilbake. TV-en viser nye bilder på livløse barnekropper. Tallene på skjermen stiger. Jeg sier til Majdi at jeg er redd for hva som kommer til å skje. Hvor mange barn må dø i Gaza før dette er over? Han ser på meg med sine snille og trøtte øyne som bærer på et helt liv av sorg. «Vi er vant til martyrer.» En nabo sier til meg, «palestinere dør hver dag under okkupasjonen. Nå kjemper de i alle fall. Hva har de for valg? Skal vi dø stille?» Vi ber Gud å vise de døde barmhjertighet.
