I Sverige pågår det en volds- og kriminalitetsbølge blant unge. Dagbladet kan fortelle at antall anmeldelser for vold blant unge har økt med over 70 prosent fra i fjor. Kripos rapporterer at det opererer 100 kriminelle nettverk i Norge, og at de kun har midler til å følge med på 40 av disse. Varsellampene blinker, og frykten for at utviklingen i Sverige vil spre seg til Norge øker. For å forebygge økende vold og gjengkriminalitet her til lands må vi forstå hva som driver barn og unge inn i gjengmiljøene.
Arjan, 12 år
Møt Arjan. Han er 12 år. Han drømmer om å bli advokat når han blir stor. Arjan bor sammen med moren sin og tre søsken. Det siste halve året har han fått tre politisaker på seg. Han har blitt tatt med hasj, hatt på seg kniv og havnet i en slåsskamp. Barneverntjenesten er bekymret. De mistenker at han selger rusmidler og er redd for at han kan bli rekruttert inn i organisert kriminalitet. Skolen er bekymret. Fraværet har økt for hvert år som går. På skolen havner han i konflikter med andre elever, og han har vært i flere slåsskamper.
Arjan ligner mye på de ungdommene jeg møter til daglig. Jeg jobber som psykolog i Arenafleksibelt behandlingsteam i Barne- og familieetaten i Oslo kommune. Vi jobber med de barna og ungdommene som de voksne rundt er svært bekymret for, med god grunn. De som setter seg selv og andre i fare. De som er sårbare for å havne inn i kriminalitet, eller som allerede har gjort det.
I møte med disse ungdommene ser vi gjentatte ganger hvordan fattigdom og vanskelige levekår er risikofaktorer for å bli involvert i kriminalitet. Her er noen eksempler.
Trangboddhet og fattigdom
Tilbake til Arjan. Arjan sover på en madrass på gulvet sammen med sin eldre bror, på samme soverom. Familien på fem bor i en liten kommunal leilighet med to soverom. Arjan og broren begynner ofte å krangle om felles klær, og de verste kranglene ender med slåssing. Mor vet ikke hva hun skal gjøre. Hun har forsøkt å stoppe dem, men når ikke gjennom. Arjan har ingen grunn til å ta med seg venner hjem. I stedet henger han mye ute, med andre barn i lignende livssituasjon.
I møte med disse ungdommene ser vi gjentatte ganger hvordan fattigdom og vanskelige levekår er risikofaktorer for å bli involvert i kriminalitet
Å leve i fattigdom påvirker foreldrenes evne til å passe på barna sine. Arjans mor har fire barn å ta seg av. Hver måned er et slit med å få endene til å møtes. Hun er på felgen av å følge opp barna alene. Samtidig tør hun ikke å sykemelde seg eller be om tilrettelegging på jobben, fordi hun har korttidsvikariater som tilkallingsvikar. Derfor møter hun ikke på møtene med skolen som hun er innkalt på. Hun vet at skolen er oppgitt. Hjemme hoper regningene seg opp i en bunke på stuebordet. Hun lever i et kronisk stress som påvirker hennes evne til å være mamma.
Sliter på skolen
Arjan har slitt på skolen fra tidlig av, uten at det har vært fanget opp godt nok. Det er ikke så rart, for i Arjans klasse er det flere elever med store behov. Han føler seg dum og annerledes, men utad ser elever og lærere en gutt som blir bajas og inntar en klovnerolle, og som nå i det siste ikke møter opp i det hele tatt.
Ute på den lokale kiosken møter han de andre gutta som også synes skolen er for vanskelig. Blant disse føler Arjan seg velkommen. Han stikker seg ikke ut, eller er annerledes. Flere av de andre gutta selger hasj i nærområdet, og har ennå ikke opplevd mørkesiden som er involvert i denne livsstilen.
Den kriminelle inntekten dekker et behov hos ungdommene. Arjan bor i en kommunal blokk. På vei ut oppgangen møter han eldre voksne som er involvert i kriminalitet. Flere ganger i uken får han tilbud om å selge hasj for dem. Når Arjan møter vennene sine ute i skoletiden får han nye tilbud. Det er et tilbud som er vanskelig å si nei til for en 12-åring som har få fremtidsutsikter, som ser at moren sliter med å få det til å gå rundt i hjemmet og som ønsker å bidra.
Hjelpen må inn tidlig
Jeg har aldri møtt noen barn som drømmer om å bli yrkeskriminelle. Men jeg har møtt mange unge som lever under svært vanskelige livsvilkår, som ender opp med å havne på siden av samfunnet. Gjennom jobben min ser jeg også hvordan vi klarer å hjelpe sårbare unge ved å redusere risikofaktorene rundt dem. Disse risikofaktorene er ofte forbundet med dårlige levekår. Familiene kan ha behov for egnede boliger, så ungdommene i mindre grad blir presset ut på gata. De unge gutta trenger å oppleve at de får til skolen. Barna trenger noe å drive med på fritiden som gir et fellesskap og mestring.
Noe av det viktigste vi gjør, er derfor å sørge for at hjelperne som møter dem samarbeider, så vi alle drar i samme retning. Og hjelpen må inn så tidlig som mulig. Da kan vi forebygge at flere unge havner i en kriminell løpebane.