Jul har blitt nytt år. Det var vanskelig å glede seg over det som skjedde på Betlehemsmarken for ca. 2032 år siden, når bildene fra Gazastripen viser folk som sulter, bombes og dør i krig, men som ikke skulle dø i krig, fordi Genevekonvensjonen skal beskytte dem. Men Genevekonvensjonen beskytter ikke denne gangen. Ikke kristen etikk heller.
I en uttalelse fra FN den 24. oktober skriver organisasjonen at selv kriger har regler, og oppfordrer alle parter i Midtøsten-konflikten til å følge internasjonal humanitær rett og gi ubegrenset humanitær hjelp til Gaza. Til dette svarer Israel på sin offisielle Twitter/X-konto «Tell that to Hamas».
Men om Hamas bryter krigens regler, betyr ikke det at Israel kan gjøre det. Israel er en statsmakt som har forpliktet seg på FN-konvensjonene. Organisasjonen Amnesty International hevder det finnes sterke bevis for at Israel har begått krigsforbrytelser.
Støtten fra evangelikale kristne
Ifølge den kristne etikken om rettferdig krig kan man forsvare en forsvarskrig, at man bruker makt proporsjonalt med motstanderens makt, og at man rammer krigens agenter, ikke sivile. Jeg forsvarer verken 7. oktober eller Hamas. Men jeg må uttrykke den sterke uroen jeg føler: Hvorfor forsvarer vi det som ikke kan forsvares ut fra konvensjonene? Hvorfor kommer den sterkeste støtten til Israels krigføring i Gaza fra norske og amerikanske evangelikale kristne? En støtte som fører til bildene som vi ser nå, og som igjen rammer jøder over hele verden.
I hvilket navn gjør vi det? Jeg klarer ikke lese noen som helst holdning eller budskap i denne retning fra han som vi nettopp har feiret jul for. Jeg blir lei meg når vi kristne forsvarer en nasjons «rett» til å sette til side etikken og forankrer det i et eskatologisk framtidsbilde, ikke i nuet. Gjør kjærlighet til Israel oss blinde? Er krigens språk kjærlighetens språk? Når går et forsvar over fra å være et svar til å bli et angrep?
Forpliktet til å handle rett
Er kristelig etikk at makt skal møtes med overmakt? I hvert fall ikke i Bergprekenen. Jeg ser en radikal og opprørt person tale, en person som ikke tenker og handler etter de konvensjonelle akser som vi gjør. Er det noe han lærte oss, så var det at vi pinadø er forplikta å handle rett, og at vi velger de svakeste uansett side. Det er ikke de svakestes kanoner og bomber som droppes over Gaza nå og treffer uskyldige barn. Akkurat som det ikke var de svakestes motorsykler og maskingevær som terroriserte festivaler og kibbutzer i Israel. De aller svakeste vil ikke noe av dette. De roper «Stopp!»
Så spørsmålet er til mine kristne venner: Hvor forankrer vi synet på krigen i Gaza, når vi tilsidesetter konvensjoner og etikk. Det er hvert fall ikke i Bergprekenen.
Godt nytt år.
