Som liten gutt vokste jeg opp uten å kjenne faren min, men jeg fikk en god stefar som jeg ble glad i. Han tok vare på meg, spilte tv-spill med meg og tok meg med på fisketurer. Det var en god tid.
Om det hadde endt der kunne det vært en fin, liten historie om oppveksten min. Men det gjorde ikke det, for stefaren min tok livet sitt. Det knuste meg. Nå hadde jeg ikke bare mistet en, men to farsfigurer. Jeg følte at ingen ville ha meg.
Denne følelsen forverret seg på skolen. Jeg ble mobbet, slet med angst, depresjon, og senere også selvmordsforsøk. Barnevernet og BUP ble involvert, men uansett hvor mange psykologer moren min tok meg til, klarte ingen å hjelpe meg. Jeg isolerte meg inne på rommet hvor jeg gamet og så på tv. Mens jeg satt der begynte jeg å identifisere seg med de kvinnelige karakterene på skjermen. Jeg prøvde å leve meg vekk til fantasiverdenen min.
«Jeg er jente, jeg er jente», sa jeg til meg selv mens jeg gråt meg selv i søvn.
Da Tom-Roger ble til Linn
Etter ungdomsårene endte jeg opp på Nav. Jeg fikk en leilighet, og mamma måtte hjelpe meg med å vaske og handle. Mesteparten av tiden satt jeg alene i mitt eget sjelemørke, og søkte på nettet etter råd. I havet av informasjon var det én diagnose som skilte seg ut; kjønnsidentitetsforstyrrelse, som det ble betegnet som den gang.
Jeg ble overbevist om at jeg var født i feil kropp, og åpnet meg om dette for familien min og behandlerne mine. Jeg fikk straks full støtte fra alle rundt meg. Jeg ba om å bli kalt for Linn og å bli omtalt som jente, noe de begynte å gjøre med det samme. Gleden og lyset kom, og jeg fikk motivasjon til å leve. Men så trengte mørket seg inn igjen.
«Jeg er jente, jeg er jente», sa jeg til meg selv mens jeg gråt meg selv i søvn
Likevel ga jeg ikke opp. Den store gleden måtte være rett rundt neste sving. «Om jeg bare kan kle meg som en kvinne blir jeg glad!», tenkte jeg, og fant frimodighet til å kle meg i kvinneklær. Men så skjedde det samme igjen: En kort stund var det lys og glede, før mørket kom tilbake. Og slik fortsatte det.
«Om jeg bare får diagnosen blir jeg lykkelig!»
«Om jeg bare får hormoner, får jeg endelig fred i hjertet!»
Jeg begynte på hormoner som gjorde meg mer feminin. Men den varige gleden kom aldri, uansett hvor mye jeg ble oppmuntret. Det var den dype depresjonen som kom, uansett hvor mye kjærlighet og støtte jeg fikk. Slik var livet mitt i ti år.
Fant kristendommen
Etter å ha prøvd all mulig selvhjelp, støtte jeg på kristendommen. Jeg kjøpte en bibel som jeg leste, og bestemte meg så for å spørre Gud om Han virkelig fantes. Og jeg fikk svar! Jeg opplevde en kjærlighet som strømmet over meg. Da visste jeg at jeg var både ønsket og elsket. Selv om menneskelige farsfigurer hadde forlatt meg, hadde jeg en far i himmelen som ville ha meg i familien. Og derfor ville han at jeg skulle bli med i en kristen menighet, som er stedet hvor familien hans møtes.
Selv om ingen hadde vist meg et bibelsted som fordømte skjevhet, så lå det meg på hjertet at skjevhet var synd, og derfor følte jeg behovet for å bli med i en mer konservativ menighet. Så jeg klippet håret og gikk på min første gudstjeneste i en lokal pinsemenighet. Ikke som Linn, men som Tom-Roger. Denne gangen kunne ikke angsten stoppe meg. Jeg trengte ikke at mamma skulle være med meg heller.
Siden har livet mitt bare blitt bedre. Mørket har forsvunnet og lyset skinner i hjertet. I fjor klarte jeg å ta billappen og fullføre videregående. Og nå studerer jeg teologi på VID vitenskapelige høyskole i Stavanger, og er teknisk ansvarlig i min lille nyoppstartede menighet, Berøa Presbyterianske Kirke.
Dessverre virker det ikke som verken myndighetene eller Den norske kirke ønsker å høre historien min. Ifølge dem er helbredelse fra transseksualitet umulig. Altså er det hjertet mitt som lyver, og følgelig har jeg egentlig ikke noe annet valg enn å gå tilbake til å være misfornøyd med meg selv. Det finnes ingen «helbredelse» eller «frigjøring» for meg, kun et evig skjevt fangenskap – som de kaller frihet.
Den norske kirke og helsevesenet kan forkynne dagen lang hvor godt og naturlig skjevhet er, men jeg vet, ut fra personlig erfaring og gjennom Bibelen, at det er ikke er sant
Politikere på Stortinget proklamerer at de skal beskytte de små og svake fra slemme kristne som lyver til dem og undertrykker dem gjennom såkalt «konverteringsterapi». Til det vil jeg si: Slutt! Slutt å fortelle meg hvem jeg er. Jeg er en voksen mann som kan gjøre mine egne valg og velge min egen frelser. Og jeg har valgt Herren, Jesus Kristus. La meg og andre som meg få være fri til å oppsøke hjelp, sjelesorg og bønn hos dem vi selv vil. La oss få være fri.
Mitt syn nå
Det gamle livet var et dødens slaveliv som jeg aldri vil tilbake til. Staten, Den norske kirke og helsevesenet kan forkynne dagen lang hvor godt og naturlig skjevhet er, men jeg vet, ut fra personlig erfaring og gjennom Bibelen, at det er ikke er sant.
Det jeg trengte da jeg var liten var en far som hadde ønsket meg og elsket meg, en ekte mann som kunne lært meg at sterke følelser ikke automatisk betyr sannhet. Istedenfor hadde jeg fraværende og ødelagte farsfigurer. Det er kanskje ikke så rart at jeg flyktet fra maskuliniteten min.
I dag tror jeg ikke lenger at man kan være født i feil kropp. Man kan føle at man er det, men man kan ikke faktisk være det. Kjønn ligger i genene, ikke følelsene. Det kan høres skarpt ut, og kanskje vil noen si at jeg ikke har noen forståelse for smerten til transpersoner. Til det er svaret mitt: Jo, jeg vet nøyaktig hvordan det er å være trans. For disse følelsene har også vært mine.
