I motinnlegget til min kronikk med overskriften «Hvorfor snakker ikke SV om Hamas?», kommer internasjonal leder Gjermund Skaar med en skryteliste. Poenget er å underbygge hvor gjennomtenkt SVs politikk er i Israel-Palestina konflikten. Min kritikk om at SV tar for lett på Hamas avfeies som urimelig.
SV krever at alle gislene skal frigis, sies det, og videre at regjeringen og et samlet storting fordømmer Hamas sitt terrorangrep 7. oktober. Derimot er visstnok SV alene om å ta ansvar for å legge press på Israel, i motsetning til regjeringen! Videre mener Skaar at stortingtingsflertallet ikke er villig til å sette makt bak kravene, slik SV vil. Tvert imot «har de utvist en uutholdelig tålmodighet med Israel».
Skaar avslutter innlegget med å skrive at: «Hamas mister sin autoritet og makt hvis okkupasjonen og overgrepene tar slutt» (min utheving). Det vrengte seg i meg da jeg så formuleringen. Dette er å overforenkle en situasjon som er så kompleks at det nesten ikke finnes grenser for perspektiver som bør tas inn.
Vestbredden, Netanyahu og Hamas
Vi må erkjenne at okkupasjonen av Vestbredden går i arv, og for mange israelske politikere er ikke dette yndet «arvegods». Enhver ny regjering i Israel får 1967-okkupasjonen rett i fanget, og må forholde seg til et krysspress av umulige forventninger fra nær sagt alle hold. Kravene til hva Israel skal gjøre eller ikke gjøre er ofte urealistiske. Mulighetsrommet for nødvendige forandringer er minimalt og umulig å få til over natten.
I denne politiske virkeligheten har statsminister Netanayahu har valgt en uansvarlig linje. I stedet for å innrømme at bosetterne utgjør et stort problem, gjør hans regjering tvert imot bosetting til aktiv politikk. Vi er dermed vitner til en slags paradoksal virkelighet. Utfordringene som kommer med bosetterne er enorme, og et mareritt for enhver fremtidig regjering. Samtidig må vi ta inn over oss at en ansvarlig israelsk regjering med stor sannsynlighet vil møte på sterke motkrefter som vil ønske å sabotere.
På samme måte som vi fortsetter å stille rimelige krav til israelske regjeringer, må vi stille krav til de som representerer palestinerne
Hva betyr så SVs holdning om «at så lenge Israel okkuperer Vestbredden, så vil Hamas fortsette å ha makt og autoritet» i praksis? Det betyr at SV ikke stiller krav til palestinerne, men bare til Israel. Denne linjen er jeg uenig i. Jeg mener at det trengs krystallklare garantier fra palestinerne om Israels rett til å eksistere. Da er det utenkelig at udemokratiske og uansvarlige krefter, som Hamas, skal ha innflytelse.
SV fordømmer Hamas sin terror – men hvor mye er egentlig fordømmelsen verdt dersom den ikke blir fulgt opp med tiltak som setter en stopper for Hamas sin innflytelse? Etter mitt syn er det avgjørende at Norge er tydelig på dette. Vi må gi Israel medhold i at Hamas har forspilt sine sjanser en gang for alle – uten at det betyr at vi ukritisk skal støtte Israel i enhver form for krigføring for å eliminere Hamas. På samme måte som vi fortsetter å stille rimelige krav til israelske regjeringer, må vi stille krav til de som representerer palestinerne.
Vi må bort fra en ensidig fortelling
«Norge kan gjøre mer» har SV gjentatt siden 7. oktober. Ja, at situasjonen i den brennende regionen krever radikal nytenkning som ivaretar alle som bor der, bør vi alle kunne enes om. Men hva så? Norge kan ikke gjøre mer før vi erkjenner situasjonen, og hvor kompleks den faktisk er.
Etter at jeg skrev kronikken har flere norske jøder tatt kontakt med meg. De forteller at de er redde. Polariseringen i samfunnet rammer dem og deres barn der de bor. Jeg avrunder derfor mitt svar til Gjermund Skaar og resten av ledelsen i SV med å gjengi en jødisk Palestina-aktivist, som akkurat nå ikke våger å stå fram offentlig: «Israel kan gjerne kritiseres, men har ikke hele ansvaret og kan ikke løse situasjonen alene. Det er nødvendig å komme bort fra en ensidig fortelling om at Israel er roten til all urettferdighet som palestinerne har opplevd».
