Den 27.11 ble det arrangert en viktig konferanse i Oslo med tittelen: Sudan, Sør-Sudan og regionen – hva nå? Samtlige norske organisasjoner som arbeider i dette området stilte seg bak konferansen. Det var enighet om at det er stor fare for totalt sammenbrudd hvis det ikke settes inn en betydelig innsats umiddelbart. Den humanitære situasjonen er nå så prekær at tre FN-organisasjoner – Verdens matvareprogram, UNICEF og FNs høykommissær for flyktninger kom sammen til Norge for å appellere til norske myndigheter om økt innsats politisk og humanitært.
Langvarig engasjement
De ba om et møte med samtlige norske organisasjoner som arbeider i regionen (Sudan Forum), og med stortingsrepresentanter, noe som aldri tidligere har skjedd. Det forteller mye om alvoret i situasjonen, men også om at Norge forventes å spille en sentral rolle, både som en del av «troikaen» (USA, Storbritannia og Norge), men ikke minst med sitt langvarige engasjement i Sudan (nå Sudan og Sør Sudan). Sudan har vært et høyprioritert land innen norsk bistand, og står fortsatt høyt på lista over prioriterte land som Norge støtter med betydelige beløp (over en milliard kroner). Likevel: Økonomisk hjelp er ikke nok!
Desto merkeligere er det at den politiske interessen har vært minimal over lengre tid, og da først og fremst på besluttende nivå. Verken i Stortinget eller i utenrikskomiteen har Sudan og Sør-Sudan fått oppmerksomhet. I løpet av de åtte årene under den borgerlige regjeringen var daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide på noen timers besøk i Juba, hovedstaden i Sør-Sudan. Daværende justisminister, Sylvi Listhaug, var på et kort besøk til Khartoum, for å gi økonomisk bidrag sammen med EU. Målet var å forhindre flyktninger i å komme til Europa.
Fra sittende regjering har utviklingsminister Tvinnerheim besøkt landene, og hatt møte med FN-delegasjonen, og dermed fått innsikt først og fremst i den humanitære situasjonen. 60 millioner kroner ble bevilget til de tre FN-organisasjonenes arbeid i etterkant av konferansen. Men: det er først og fremst på øverste politiske nivå det er mulig å få slutt på krigen og forhandle fram forpliktende avtaler. Det skal bemerkes at det fra samtlige spesialutsendinger og UDs Sudan-seksjon har vært gjort en betydelig innsats, men det er tross alt ikke der hovedansvaret ligger.
Verken i Stortinget eller i utenrikskomiteen har Sudan og Sør-Sudan fått oppmerksomhet.
En uinteressert presse
Det har vært gjort flere forsøk på å få møte med utenrikskomiteen, og i forbindelse med konferansen ble det sendt personlige invitasjoner til flere sentrale stortingspolitikere. Utenriksdepartementet stilte sterkt med representanter fra flere avdelinger, og statssekretæren til utviklingsministeren deltok med innlegg. Det er et klart signal om at alvoret i situasjonen er oppfattet og blir prioritert. Pressen var også invitert, både enkelte journalister og redaksjoner, også NRK. Kun Panorama nyheter (tidligere kalt Bistandsaktuelt) dekket arrangementet. Den brutale krigen i Sudan, og en region i fare for å kollapse var ikke interessant nok til at en eneste avis eller NRK kom.
Det må være lov å spørre om lidelsene og dramatikken som utspiller seg på Afrikas Horn og til Sahel-området, med mer enn 500 millioner mennesker, ikke betyr noe i forhold til tragediene i Gaza og Ukraina? Er det ikke engang verdt spalteplass at krigen i Sudan føres med en brutalitet uten sidestykke, at hungersnød allerede er et faktum, og at nye millioner av mennesker blir flyktninger eller internt fordrevet? At spredning av krigsutbrudd i flere områder truer en hel region? Hvilke konsekvenser vil dette få på kort og på lang sikt?
Vestens interesse
Det er tatt noen initiativer for å få til en fredsavtale i Sudan, der USA og Saudi-Arabia bl.a. deltar (Jedda-prosessen), men uten resultat så langt. Lokale aktører er for splittet til å kunne komme fram til enighet. Men hvor er FN, hvor er troikaen? Uten et langt sterkere internasjonalt engasjement umiddelbart vil det tragedien som allerede er et faktum, kunne bli langt større, og langvarig, og den vil få store konsekvenser for Europa og verden for øvrig. Det er i stor grad i Vestens interesse å engasjere seg, men det er en forpliktelse i lys av sivilbefolkningens lidelser.
