Jeg vet ikke med deg, men ting føles ganske ustabilt for meg akkurat nå.
Jeg har dager der fortvilelsen slikker føttene mine som en flamme. Og sta som jeg er, nekter jeg å la den brenne meg, men samtidig har jeg ennå ikke funnet en målsetting, en livscoach, en femårsplan, en livsstilsendring eller en meditasjonsapp som er en effektiv kur mot frykt, angst, bekymring og anger.
Men jeg har funnet deler av min kristne tro som faktisk gir resultater, og jeg trenger virkelig å minne meg selv på disse tingene akkurat nå.
Disse greiene begynner å slå sprekker
Det er en rar liten scene i evangeliene som jeg alltid tenker på når jeg er engstelig for at ingenting ser ut til å fungere lenger, at robotene kommer for å ta oss, og at institusjoner som jeg aldri før tvilte på – for eksempel demokratiet – begynner å smuldre. Altså, Gud velsigne Amerika, men disse greiene begynner å slå sprekker.
Det er den historien hvor Jesus og disiplene henger utenfor tempelet:
Da Jesus var på vei ut fra tempelet, sa en av disiplene til ham: «Se, Mester! For noen steiner og for noen byggverk!»
Han svarte: «Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.»
Og så sier han:
Når dere hører om kriger og det går rykter om krig, så la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal være jordskjelv mange steder, og det skal være hungersnød. Dette er begynnelsen på fødselsriene.
De stakkars disiplene hans kommenterte bare hvor vakkert tempelet var – gullet og spesielt de store steinene – og så boom, kjører Jesus på med ødeleggelse og grusomheter, som om han definitivt hadde glemt medisinene sine den morgenen.
Så jeg begynte nylig å undre: Hvilke templer som fortsatt står i mitt eget liv er jeg avhengig av? Hva må forbli uendret for at jeg fremdeles skal føle meg håpefull? Kanskje min egen kroppslige helse... eller helsen og sikkerheten til barna mine, eller levetiden til relasjonene mine. Hva er mine templer som, mens de fortsatt står, forteller meg at jeg er god og Gud er god, men hvis de faller forteller meg at fortvilelse er det eneste jeg har igjen?
Se opp for nonsens
Det er alltid fristende å si at livene våre er gode fordi Gud er god, men når alt går rett vest – hva står vi igjen med da? Altså, når vi tror at gode ting skjer med mennesker som Gud bryr seg om, og dårlige ting skjer med mennesker som Gud er en drittsekk mot, er det kanskje litt problematisk. Prøv å forkynne den slags tullball til menigheten jeg tjener i kvinnefengselet i Denver. Det holder ikke vann.
Uansett, Jesus hadde selvfølgelig rett. Tempelet som disiplene hans var så imponert over, ble faktisk ødelagt i år 70 e.Kr., men det var ikke Gud som ødela det. Det var Romerriket.
Fordi – det viser seg – Jesus hadde rett. Kriger kommer til å komme. Det kommer til å være ødeleggelse og hungersnød... det kommer til å være pandemier og falske nyheter og bokserien «Left Behind» (en kristen bokserie om verdens undergang, red.anm.). Det kommer til å finnes familieproblemer, sykdom, naturkatastrofer, og du kommer til å bli 50 og stoffskiftet sakker ned som om det tok førtidspensjon. Alt dette kommer til å skje. Alt dette er ekte.
Og ingenting av dette er et tegn på Guds fravær. Og nesten ingenting av dette er innenfor din kontroll.
Kan ikke skade sjelen
Og dét er en virkelig utfordring til populære forestillinger om velvære og såkalt spiritualitet i dag, hvor det er en milliardindustri som overbeviser oss om at vi kan «manifesterere» alt vi måtte ønske eller trenge, at vi kan be eller bruke kraften som finnes i positiv tenkning til å aldri få en kreftdiagnose eller trenge økonomisk hjelp – disse ideene blir bare smurt over oss og jeg forstår det. Jeg forstår hvorfor de har appell.
Løftet om at Gud ikke er ferdig, og at vi ikke blir forlatt, står fortsatt ved lag
Maktesløshet er skremmende. Men hva med når ting skjer i våre liv, i våre kirker, i vårt samfunn? Ting som ingen form for «Purpose Driven»-tull kunne ha forhindret? Kanskje det er nettopp når de store steinene i templene vi bygde til helse, rikdom og lykke smuldrer opp, at vi bør lytte enda nærmere til Jesus fra Nasaret. Hvis vi gjør det, kan vi høre ham si: Ikke vær redd.
For disse tingene kan ryste din verden, men de kan ikke skade sjelen din. Disse tingene kan medføre lidelse, men de trenger ikke medføre håpløshet.
Og det leder meg inn på hvorfor jeg tror skriften kan være nyttige i tider med angst.
For det å være et folk med en hellig tekst handler om å vite at vi er en veldig liten del av en veldig stor historie. Og det å ha en så stor og gammel historie gir oss et viktig perspektiv.
For når alt vi kan se og føle og tenke på er den personlige og politiske dritten som skjer akkurat nå, er det godt å huske på at vi er et folk med en gammel, gammel historie – en som starter ved tidenes begynnelse, berører nåtiden og strekker seg inn i en lovet fremtid. Og løftet om at Gud ikke er ferdig og at vi ikke blir forlatt, står fortsatt ved lag.
Dette håpet er ikke et naivt håp. Det er heller ikke et eskapistisk håp. Tvert imot. Det er håpet til mennesker som har hørt det farlige ryktet om at det finnes liv etter døden og håp utover lidelsen.
Å våge
Jeg ble spurt under pandemien om å holde en Zoom-tale om «grunnløst håp» – og jeg slet virkelig med å finne ut hva jeg skulle si. Det tok meg noen dager å innse at kampen min med å vite hva jeg skulle si om grunnløst håp ikke handlet om håp-delen av det – det handlet om den grunnløse delen. Fordi for at noe skal være et håp jeg virkelig kan stole på, må det være et håp som det faktisk er en presedens og grunn for.
Det må være et håp som er blitt slipt glatt av tårer og bønner og kamp fra våre trosforfedre, gjennom Saras latter, og Hagars skritt og Marias fødselsveer. For at det skal være et håp jeg kan stole på, kan det ikke være uten presedens.
Disse tingene kan medføre lidelse, men de trenger ikke medføre håpløshet.
De som har kommet før oss har allerede levd gjennom pandemier og sosial uro og tap og sorg og død og fødselsveer. Som betyr at vi aldri er alene i kampene våre. Ikke egentlig.
Dette er det sprøe vi troende gjør. Vi sier at vårt håp ikke er i børsen men i Abraham og Saras Gud. Vårt håp er ikke i regjeringen, men i Jesaja og Maria Magdalenas Gud. Vårt håp er ikke i veldedighetsorganisasjoner, men i Teresa av Avila og Theresa fra Calcuttas Gud. Og, for å være helt klar: Vårt håp ligger aldri i vår evne til å være håpefulle.
Det er ikke i vår kapasitet å til noe som helst riktig. Vårt håp er i Jonas og Hagars Gud. Fordi vi grunnleggende er et folk av en historie. Og det er gjennom denne historien (og ikke gjennom nyheter og «doom-skrolling») at vi ser oss selv og andre, og til og med historien selv.
I nåtides virkelighet
Og som et engstelig folk – her er det jeg vil at du skal høre i dag – når vi står i denne store historien, med en hånd som strekker seg tilbake til profetenes håp og en hånd som strekker seg frem til Guds løfter, kan vi stå fast i nåtidens virkelighet og ikke la den virkeligheten sluke oss. Dette er det som er flott med å være et troende folk.
Fordi selv midt i politisk uro og frykt og hat og usikkerhet, kan vi stå her i nåtidens virkelighet og bekjenne at historien fortsatt skrives. Guds og Guds folks historie er skrevet i livene til våre forfedre, og den skrives i fremtiden til våre barn og våre barns barn. Den skrives på tavlene av våre knuste og helbredede hjerter.
Ingen får skremme oss til å tro noe annet.
Med andre ord, til tross for angsten, og som troende, våger vi fortsatt å holde håpet oppe.
Teksten sto først på trykk på Nadia Bolz-Webers blogg The Corners og er gjengitt med tillatelse. Den er oversatt ved hjelp av ChatGPT. Oversettelsen er tilpasset og kvalitetssikret av Vårt Lands redaksjon.
