Krig, konflikt og terror forklares ofte med religion. Etter 11. september var det mange som skyldte på Islam. Koranen ble trukket frem som en spesielt voldelig tekst, der terroristene hadde funnet dekning for sine ugjerninger. Det ble Koranen mot Bibelen, der vår hellige tekst og vår Gud sto for fred og kjærlighet. De siste årene har det skjedd et totalt teppefall for denne forestillingen.
Militærmaskineri i ledtog med kirken
Jeg var nylig på en konferanse for bibelforskere i Romania, der halvparten av deltagerne var fra Ukraina. Tema var vold i bibelresepsjonen. Ukrainerne forteller om en hverdag som ikke bare truer liv og helse, men også håp og tro. Mange av dem har stått for ikkevold og vært pasifister, men ser nå med fortvilelse hvordan deres russiske nabo ruller inn over landet deres med makt.
Bak dette enorme militærmaskineriet står en politisk ledelse som har gått i ledtog med den ortodokse kirke. Bibelen siteres flittig og er med på å legitimere invasjonen. De ukrainske bibelforskere opplever at deres hellige tekster blir brukt som ammunisjon i krigen mot dem.
Bygge opp eller rive ned
Hva skjedde med det bibelske budskapet om fred? Hva skjedde med at det jo var islam som hadde voldelige tekster, ikke kristendommen?
Her er vi ved sakens kjerne. Det er ikke tekstene i seg selv som er problemet. De bare er, inntil noen bruker dem til noe. Og som vi ser: De kan brukes både til å bygge opp og til å rive ned. De kan skape fred og de kan støtte krig. Netanyahu kan bruke tekster fra vår felles arv til å legitimere invasjonen i Gaza. Utøya-terroristen ABB kunne bruke den kristne Bibelen til å forsvare terrorangrepene 22. juli. Hellige tekster kan brukes til veldig mye forskjellig.
Derfor trenger vi noen perspektiver, noen retningslinjer, noen kritiske lesebriller. Vi trenger å vite noe om tekstenes historiske, litterære og teologiske kontekst. Vi trenger en fortolkningsetikk som kan hjelpe oss å navigere. Tekster som promoterer overtramp og urettferdighet må leses med filter: Når NT i forbifarten nevner at slaver eller kvinner ble utsatt for vold uten at dette fordømmes, må vi ha språk og strategier så ikke dette legitimerer vold og overgrep i dag.
Det er ikke tekstene i seg selv som er problemet. De bare er, inntil noen bruker dem til noe
Når de hellige tekstene forsvarer krig og invasjon mot andre folkeslag må vi vite noe om den historiske sammenhengen og ikke la det ha automatisk overføringsverdi. Når jeg underviser studenter som skal ut og jobbe i kirken eller i andre trossamfunn vektlegger vi dette: Bli en god leser og et godt menneske. Møt tekstene med oppmerksomhet, sensitivitet og respekt. Ta deg tid til å sitte stille med det som er vanskelig og nyt det som er vakkert og godt.
Mennesker av god vilje
Under en av middagene på konferansen satt jeg til bords med en ukrainsk prest. Jeg fortalte at jeg var ordinert i Den norske kirke. Jeg vet godt hva den ortodokse kirke mener om kvinnelige prester: Tekst og tradisjon legitimerer at presteembetet bare er for menn.
Til tross for det og at han visste at jeg hadde en russisk bestefar, så spurte han om jeg kunne be for maten. Ikke bare ble jeg dypt berørt av dette, men kanskje kan holdningen hans overføres til hvordan hellige tekster kan leses: Med respekt. Med åpenhet. Med kjærlighet, på tross av forskjell og uenighet.
Mennesker av god vilje finnes på alle sider. Blant ortodokse kristne verden over er det mange som er fortvilet over hvordan Bibelen misbrukes i Moskva. I Israel finnes fredsaktivister som får styrke fra sine jødiske hellige tekster. I Gaza og i Palestina gir Koranens budskap om fred trøst i en håpløs situasjon. Religionene og de hellige tekstene er ikke problemet, men uklok og uetisk tekstresepsjon. Vi må ikke være naive med tanke på hva tekstene kan brukes til. De er fine, vakre og viktige, men de kan også misbrukes i hatets og ufredens tjeneste.
