Vidar Mæland Bakke har lest og mislikt mitt prekenblikk i spalten Lillesøndag 24. juli. Tekstblikket til Marianne Kartzow får også gjennomgå. Kort ad det siste: Kartzow gjør det hun er blitt spurt om, nemlig å gi leseren eksegetisk fagkunnskap. Langt ad det første: Debatt om bibeltekster er viktig, og det er bra for Vårt Land og spalten Lillesøndag at den ikke glir forbi i stillhet. Men jeg håper Bakke leser bibeltekster nøyere enn han han leser avistekster, for selv om jeg har gjenlest meg selv etter innlegget hans, skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor han er så hard.
At Bakke mener at dette resonnementet vitner om overmot, forstår jeg rett og slett ikke
Det jeg gjorde, var å peke på friksjonen mellom gudsbildet i teksten (Matt 18,21–35) og et gudsbilde som tilsier at Guds nåde er uten vilkår. Jeg stilte det spørsmålet som lyste mot meg i min egen lesning, men jeg besvarte det ikke. Grunnen er enkel: Jeg vet ikke om denne bibelteksten har rett – at Guds tilgivelse er avhengig av vår – eller om andre bibeltekster har rett – at det guddommelige er å elske sine fiender og at vi ikke trenger å fortjene nåden. Uansett hvilken av disse konklusjonene man måtte lande på, kan man lande feil, og det skaper ydmykhet. Jeg delte min uro over dilemmaet. At Bakke mener at dette resonnementet vitner om overmot, forstår jeg rett og slett ikke.
Det er ikke jeg som har funnet på at Gud er nådig. Det har jeg fra Bibelen
Men kanskje han ikke leste så nøye. For Bakke mener tydeligvis at jeg nettopp ikke holdt spørsmålet åpent, men konkluderte det. Han skriver at jeg «sier at hun har ‘en Gud for meg’ som er normerende for evangelieteksten og Jesusordet». Men det skriver jeg overhodet ikke, verken indirekte eller direkte. Jeg skriver at to gudsbilder står i motsetning til hverandre, og ingenting om hvilket som skal normere hvilket. Videre skriver Bakke at det jeg kaller en nådig Gud er mitt gudsbilde, og at det står i motsetning til «den Gud som Jesus åpenbarer gjennom en av sine sentrale lignelser om nåde». Det er selvsagt hyggelig med tillit, men det er ikke jeg som har funnet på at Gud er nådig. Det har jeg fra Bibelen. De gudsbildene som står mot hverandre er dermed begge bibelske.
Mistenkeliggjøring
I den aktuelle lignelsen overlater kongen slaven «til å bli mishandlet av fangevoktere i fengsel» og Jesus sier at dette også er Guds handlemåte: «Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» I denne lignelsen mener jeg a) at Gud ikke fremstilles som en moralsk aktør, og at b) det skaper et problem for bibelleseren og predikanten.
Det ville vært svært interessant å høre om Bakke er uenig i disse to punktene. Det får vi imidlertid ikke vite, for Bakke bruker plassen til å avfeie dilemmaet heller enn å møte det. Det er en kjent øvelse fra dem som smykker seg med egen bibeltroskap, og det kan skape utrolig mye frustrasjon hos vanlige bibellesere. For hvordan skal de tore å stille sine spørsmål når reaksjonene er så harde? Den stadige mistenkeliggjøringen av lesere som forsøker å være ærlige i sin tilnærming til Bibelen er svært skadelig, både for den enkelte, for kirka og for den teologiske samtalen.
Åpenbaring?
Bakke skriver videre at «vi ikke (er) gitt noen annen åpenbaring enn Bibelen å kjenne Gud gjennom». Kanskje det er her hunden virkelig ligger begravet. For vi er så absolutt gitt en åpenbaring, han heter Jesus Kristus. I dag er han ikke tilgjengelig på samme måte som han en gang var, men det gir på ingen måte et teologisk grunnlag for fristelsen det er å erstatte Jesus med Bibelen. Det ville også være et alvorlig brudd med vår kirkes skriftsyn.
Men uavhengig av hvilket skriftsyn presten har, måtte hun eller han forrige søndag bestemme seg for hvilket av Bibelens mange gudsbilder som skulle få forrang. Jeg lurer fortsatt på hvilken Gud Bakke forkynte (eller ville ha forkynt). Er Guds tilgivelse avhengig av vår tilgivelse? Eller er det rom for oss hos Gud selv om vi oppfører oss grusomt eller selv ikke klarer å tilgi?
