Det er med nysgjerrighet jeg leser Vårt Land sist lørdag med rapport fra Arendalsuka 2024 og dialogene som den kjente psykologen Peder Kjøs har deltatt i. At Kjøs er en snodig fyr med mye kunnskap og en god porsjon åpenhet og nysgjerrighet, er sikkert.
Kjøs deltok i to dialogmøter i løpet av Arendalsuka, en med pinsebevegelsens leder Øystein Gjerme og en med forfatter og forkynner Linda Andernach Johansen. Ekstra kudos til Øystein Gjerme også som stiller opp i en slik åpen dialog, denne gangen for å prate med Kjøs om hva synd er. Først vil jeg si at slike dialoger vil vi gjerne se flere av rundt omkring i Norge både på festivaler og mer selvstendige arrangement.
Gjerme og Kjøs utfyller hverandre
Men nå videre til den snodige fyren Peder Kjøs og den meningsfulle dialogen med Gjerme om begrepet synd. Det er tankevekkende å se hvordan Kjøs og Gjerme faktisk utfyller hverandre på en forunderlig måte når synd skal defineres. Gjerme hadde den klassiske «bomme på målet og ikke følge Guds vilje» forklaringen på synd, og så slo ateisten Kjøs til med en likeså «bibelsk» forklaring. Han pekte på at «synd er å prøve å være noe mer enn du er» og satte dette i sammenheng med Adams og Evas trang til gudlikhet i Edens hage.
Dette synes jeg var nesten magisk, at det faktisk var den selverklærte ateisten, som med en åpenhet og nysgjerrighet i dialogen, satte de etter mitt syn, beste ordene til forklaringen av synd. Så når jeg sier Kjøs er en snodig fyr, så mener jeg da at han er en god kombinasjon av overraskende klok og kul. I alle fall med tanke på hans opptreden i de to dialogene i Arendalsuka.
Så når jeg sier Kjøs er en snodig fyr, så mener jeg da at han er en god kombinasjon av overraskende klok og kul
Jeg mener Peder Kjøs var klartenkt angående synd, og hans forståelse blir både teologisk og psykologisk god. Det er dette som er både det kloke og snodige i det Kjøs forklarer. Hvis synd, ifølge Kjøs, er å prøve å være noe mer enn en er, så må en logisk motsetning til synd være å prøve å bli og være den du er, altså leve med autentisitet og integritet. Og det kan man lage en hel preken om i seg selv, som jeg ikke skal prøve meg på i dette innlegget. Men jeg vil bare påpeke at med sin definisjon bommer ikke Kjøs på målet, men han traff midt i blinken. Takk Peder Kjøs!
Så når jeg sier Kjøs er en snodig fyr, så mener jeg da at han er en god kombinasjon av overraskende klok og kul.
Hva om Gud finnes?
Når så Kjøs i den andre dialogen, nå med Linda Andernach Johannesen, om temaet «Hva er det med Jesus?», kommuniserer om det er mulig å tro på Gud, sier Kjøs igjen noen forunderlige og kloke ord. Og det er her jeg også gjerne kort videre vil legge til noen tanker, og særlig spørsmål fra mitt hjerte. I dialogen med Johannesen sier Kjøs at Gud er «vanskelig å tro på». Han nevnte at Gud virker som en litt for enkel forklaring på livets mysterium. Igjen mener jeg Kjøs resonnerer klokt og logisk. Han er egentlig indirekte inne på at gudsvaret blir en forakt for intellektet, og at i denne kranglete og smertefulle verden, så kan ikke svaret være at Gud finnes.
Dette siste blir min oversettelse av Kjøs sine innspill, og står for min regning, selv om jeg kan tenke meg at som ateist er det noe Kjøs vil kunne ha sluttet seg til. Det som uansett er uomtvistelig er at Kjøs i første runde presenterer et logisk og plausibelt argument. Det er nå jeg skulle ønsket, eventuelt også i en videre dialog, at det kan graves enda dypere her. For hva om?
Hva om Gud faktisk finnes? Og hva om Gud er uutgrunnelig i sitt vesen og egentlig hele livets store mysterium? Hva om Gud likevel ikke er et for enkelt, logisk svar på alt? Men hva om Gud nettopp finnes og inviterer oss til undring over dette troens mysterium?
Hva om det som Kjøs regner som et lite trolig og for enkelt svar, nettopp kan være en mysteriets dybde dypt i mennesket som ved nærmere ettersyn kan bli det bærende og meningsgivende i livet? Disse spørsmålene skulle jeg også ha hørt drøftet mer av Kjøs og Johannesen eller en annen kontemplativt troende kristen eller religiøs.
Søke inn i gudsmysteriet
Selv har jeg funnet dyp mening i å søke ikke bare utover, men også innover og inn i gudsmysteriet gjennom kontemplasjon og stillhet. I den kontemplative søken handler det veldig mye om den stille søken både i naturen og i sitt indre liv, og ett væren og ett nærvær som blir erfarbart og meningsfullt.
Hva om Gud likevel ikke er et for enkelt, logisk svar på alt?
Etter mitt korte «vitnesbyrd» over, vil jeg til slutt igjen henlede oppmerksomheten på den snodige Peder Kjøs. Han fremstår som en fyr med ikke bare psykologisk innsikt, men også ufaglært teologisk teft. Er det kanskje dette det blir god teologi av, når teologi blir noe mer enn rent tankegods om Gud? Når teologien prøves mot livet, så blir det den kanskje en sunnere åndelighet som kan bære livet? Peder Kjøs blir derfor denne gangen, i sin gode snodighet, et forbilde, et forbilde som treffer blink med sin erfaringsbaserte klokskap kombinert med en troverdig og ekte åpenhet og nysgjerrighet. Så igjen takk, til Peder Kjøs og til de to andre som deltok i dialogene med ham.
