Da biskop Per Arne Dahl meldte seg inn i KrF for noen år siden, begrunnet han det med at «det er lealause tider, både nasjonalt og internasjonalt». Uttalelsen ble udødeliggjort av Knut Arild Hareide, da han trakk Dahls sitat fram i sin tale til det såkalte veivalg-landsmøtet i 2018. Noe er lealaust også i Norge, sa Hareide.
De siste dagene har det vært tydelig for all verden at noe også er lealaust i KrF selv.
Det som i starten ble omtalt som «intern uro» kulminerte torsdag i at Olaug Bollestad trakk seg som partileder torsdag. Om det blir Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit eller noen andre som tar over taburetten er fremdeles åpent.
Jobben som partileder i KrF vanskelig, og det er av en mer dyp-strukturell årsak enn uværet partiet står i nå.
Det troverdige svaret
Der sekulariseringen inntil ganske nylig livgivende motstander for KrF, tærer det nå på selve organisasjonen og velgergrunnlaget til partiet.
Den nye partileder må ha et troverdig svar på følgende: Hvor er egentlig rommet for et kristelig parti i et så sekularisert land som Norge?
Ser man på historien kan det virke som et paradoksalt spørsmål. KrF er et parti som vokste fram som en reaksjon på sekulariseringen, og parallelt med at den skred fram. Uten sekularisering, intet KrF.
Det var ukristelig med større utbredelse av skjenkeretter og blasfemiske teaterstykker. Den største gudsbespottelsen av dem alle var den nazistiske okkupasjonen 1940-1945: «Vi har sett sekulariseringens ubarmhjertige konsekvens illustrert i de siste fem års helvete», het det i en tidlig KrF-formulering. Det gode samfunn var bygget på verdier som medmenneskelighet, menneskeverd, ansvar – og den kristne tro.
Sakte, men sikkert bygget KrF en organisasjon med utbredelse ikke bare på Sør-Vestlandet, men over hele landet. Mot abortliberalisering, mot alkoholliberalisering, mot sekularisering av skolen.
MDG og Rødts liga
På høyden, rundt 1980, stilte KrF valglister i nesten 9 av 10 kommuner i landet. Det var KrF-lag nærmest overalt. I sist kommunevalg stilte derimot KrF til valg i bare 6 av 10 kommuner. Den negative utviklingen fikk en ekstra knekk etter partiets retningsvalg i 2018. Faktisk er det bare Norges Kommunistiske Parti som har sett en like alvorlig forvitring i etterkrigstidens partipolitikk som det KrF har hatt siden 80-tallet. KrFs organisasjon spiller nå nå i samme liga som MDG og Rødt. Før kunne man sammenlignet den med H og Ap, selv med langt dårligere nasjonal valgoppslutning.
Det kan være mange grunner til at KrF-organisasjonen har krympet. Men det er grunn til å tro at der sekulariseringen tidligere mobiliserte, har det de siste tiårene også svekket KrF.
Nettverket av misjonsforeninger har blitt tynnet ut. Målinger viser at omfanget av kristelig organisasjonsliv i KrFs kjerneområder har blitt sterkere svekket enn organisasjonslivet ellers. Det svekker muligheten til å etablere KrF-lister.
Bedehuskultur i tilbakegang
En reportasje på NRK for noen år siden illustrerer hvordan samfunnet har endret seg i disfavør KrF. Bedehusene legges ned og bygningene selges. Der det nå flytter inn bilforretninger, butikker og restauranter i de gamle bedehusene på Vestlandet, er det noe slående i at det er nettopp bil- og forretningsmannspartiet FrP som har gjort den største framveksten. Bedehuskulturen er i tilbakegang.
Ingen partier har blitt spådd en snarlig død så ofte som KrF. Partiets velgere er jo så gamle, har det blitt sagt. Partiet vil dø ut med sine 80-åringer. Men KrF har vist spådommen til skamme. For mens livet får sin ende til slutt for oss alle, har KrF systematisk klart å rekruttere nye, gamle velgere. Det har vært et jevnt tilsig. Men de siste par årene har det ikke lenger vært tilfellet. KrF er ikke lenger et parti med sin styrke blant de eldre.
Igjen er det grunn til å mistenke at årsaken ligger i sekulariseringen. Ikke bare har andelen i befolkningen som tror på Gud falt tydelig. Det er heller ikke lenger slik, som før var tilfelle, at nordmenn flest blir mer religiøse mot slutten av livet. En viktig rekrutteringsmark for KrF å hente både medlemmer og velgere har forvitret. Hvor skal tilsiget av nye, eldre KrF-velgere komme fra nå?
Antakelig må KrF klare å appellere også til ikke-kristne velgere
Lealause tider er til å tåle i partier med en sterk organisasjon. Det sterke partiet er bygget på vafler og kaffe, ikke på partiledere.
Men spørsmålet for KrF er riktig vanskelig: Er de lealause tidene fremdeles til å bære?
Ikke-kristne velgere
Partiet behøver et gjennomarbeidet svar på hvilken rolle partiet skal fylle i en tid hvor motstand mot sekularisering ikke har det samme velgerpotensialet som før og de personlig kristne er færre.
De fleste av KrFs velgere er kristne, og det finnes selvsagt nye kristne velgere å hente. KrFU-leder Hadle Bjuland argumenterte i sommer for at KrF burde fri til katolikker. Det gir mening, gitt den bratte veksten i antallet katolikker i Norge.
Men det spørs om det bærer. Antakelig må KrF, for å klare den formidable utfordringen i å etablere seg jevnt over sperregrensen, klare å appellere også til ikke-kristne velgere. Aldri har partiet klart det i så stor grad som rundt årtusenskiftet, og det gav en oppdrift som mer enn kompenserte for forvitringen av organisasjonen med en kraftig velgervekst.
Det er vesentlige forskjeller mellom de kristelige partiene i Norden og kristendemokratiske partier på kontinentet. Men det er noe å lære fra de store kristendemokratenes appell.
Et bredere parti
Talen KrF-leder Knut Arild Hareide holdt på landsmøtet i 2018 er et av de ypperste eksemplene på at mange i partiet ser den grunnleggende utfordringen: Partiet trenger en klar strategi for vekst. Et av Hareides budskap var at KrF må være et verdiforankret folkeparti, tydelig plassert i sentrum av norsk politikk. Sett fra Hareides perspektiv betydde det å søke seg bort fra ytterkantene og bli et bredere parti, som også er relevant for ikke-religiøse og yngre velgere.
Uansett hvordan KrF løser lederspørsmålet nå, trengs gode svar på følgende: Hvor ligger rommet for et kristelig parti i et sekularisert land?
