Kirken må kutte fra toppen

En nøkkel til å håndtere Den norske kirkes økonomiske utfordringer er like enkel å beskrive som den er vanskelig å gjennomføre. De som sitter på toppen må kutte i egne privilegier og begrense egne roller for å unngå kutt i førstelinjen.

En fjerdedel til nasjonale funksjoner

Den norske kirkes økonomi er under press. Det snakkes om å kutte noen få stillinger i Kirkerådets administrasjon, men det er ikke nok til å løse morgendagens utfordringer.

Kirkemøtets behandling av budsjett 2024 for Den norske kirkes statlige midler viste at 25 prosent av omkring 2,5 milliarder går til nasjonale funksjoner. I tillegg kommer overordnede kostnader til bispedømmenivået som ikke er spesifisert. Man kan altså anta at mellom 30 og 35 prosent av de statlige midlene går til andre formål enn førstelinje-arbeidet i menighetene.

Dette utgjør anslagsvis mellom 750 og 875 millioner årlig. Selv om noen av disse kostnadene er fellesløsninger som skal gagne menighetene, ligger nivået langt over det man i andre sammenhenger anser for å være en rimelig andel.

Vilje til endring

I en tid der Den norske kirke står overfor betydelige økonomiske utfordringer må mer omfattende endringer til enn å fjerne noen få stillinger på toppen og ellers gjøre det meste som før.

Alle som har oppgaver i dagens kirkestruktur kan selvfølgelig argumentere for viktigheten av egne funksjoner

Nyvalgt leder i Kirkerådet har uttrykt vilje til endring for å bruke mest mulig ressurser i kirkens førstelinje. Noen delegater på årets Kirkemøte gav også tydelige signaler om at det må forberedes en grundig sak om økonomi til behandling i 2025.

Dette gir håp, men det haster med å konkretisere tiltak. Allerede har man begynt å avvikle prestestillinger rundt i landet, og tilskuddene til diakoni og kirkelig undervisning er under press. Samtidig opprettes nye stillinger i Kirkerådet, for eksempel til eiendomsforvaltning. Andel frikjøp for de folkevalgte ser også bare ut til å øke. Leder og nestleder av Kirkerådet er for tiden begge frikjøpt i 100%. Kirkemøtet går dessuten inn for at det lages felles regler for godtgjøring, frikjøp og dekning av tapt arbeidsfortjeneste for medlemmer i bispedømmerådene, noe som med sannsynlighet vil øke disse kostnadene.

De som sitter nærmest beslutningsmyndigheten må nå ikke skyve ansvaret foran seg, men vurdere egne funksjoner og eget kostnadsnivå nøye. Dette handler både om økonomi og om legitimitet. Å kutte i overordnede og byråkratiske kostnader vil dessuten være et viktig og tillitvekkende signal til stortingspolitikerne, med henblikk på de fremtidige økonomiske rammene for Den norske kirke.

Spørsmål til diskusjon

Følgende spørsmål og tema kan være noe av det som bør diskuteres inn mot neste års Kirkemøte:

1. Har Den norske kirkes beslutningsstruktur blitt for omfattende, og har den velmente folkevalgt-ideologien vokst seg større enn den trenger å være for å ivareta et sunt kirkedemokrati? Det ligger store besparelser i forenkling av kirkevalgene og eventuellavvikling av listevalgene. Videre utvikling av den såkalte kirkelige styringstjenesten må gjøres med høy kostnadsbevissthet, og dette kan gjøres uten å svekke lokaldemokratiet.
2. Kan man kutte et nivå i beslutningsstrukturen? Med fortsatt todelt finansiering er bispedømmerådene det eneste folkevalgtnivået som er mulig kutte, ettersom fellesrådene må opprettholdes som ansvarlig organ for mottak av kommunale tilskudd. Bispedømmerådenehar ikke lenger mange gjenværende funksjoner, og biskopen trenger ikke et bispedømmeråd for å utøve sin tjeneste. Arbeidsgiveransvaret for proster og prester kan ivaretas uten et slikt organ. Med en slik løsning må man velge Kirkemøte på en annen måte, men da kan samtidig sammenhengen mellom menighetsdemokrati og nasjonaldemokrati ivaretas på en bedre måte enn i dag.
3. Er det riktig å øke kostnadene til sentralkirkelig møtegodtgjørelse og frikjøp i en tid med så store økonomiske utfordringer?
4. Trenger bispemøtets sekretariat fem årsverk i tillegg til preses, når ledende biskop for ikke mange år siden var en funksjon lagt til en av biskopene?
5. Trenger biskopenes boliger å være påkostede representasjonsboliger, eller kan mer alminnelige boliger være gode nok ettersom representasjon stort sett ivaretas andre steder?
6. Hvor mye ressurser i tid og penger skal brukes på å rekruttere, takke av og ta imot biskoper?
7. Trenger Kirkerådets avdeling for kirkefag og økumenikk 28 årsverk, eller kan man klare seg med en vesentlig reduksjon, som igjen ville ha lagt til rette for kutt i stillinger på bispedømmenivå? For eksempel kan trosopplæringsforvaltningen reduseres med mange årsverk.
8. Trenger Kirkerådet en egen eiendomsadministrasjon som man nå er i ferd med å bygge opp med helt nye stillinger, eller kan forvaltningen av presteboliger og bispeboliger settes ut tilfellesrådenes eiendomsavdelinger?
9. Hvor mye penger skal Kirkerådet bruke på kommunikasjon, samfunnskontakt og digitalisering? Alle virksomheter trenger en kritisk vurdering av kost/nytte på slike områder, som alltid har en tendens til å vokse mer enn forventet.
10. Hvor påkostede kontorer må sentralkirkelig administrasjon og bispedømmeadministrasjonene ha?
11. Skal kirken fortsatt velge å følge Forvaltningsloven med alt det innebærer av administrative forpliktelser, eller kan man ivareta forvaltningsmessig ryddighet på en mindre ressurskrevende måte?
12. Alle landets fellesråd må selvfølgelig også ta ansvar for besparelser, nødvendig effektivisering og samledelse for å kanalisere ressursene lengst mulig ut i førstelinjen.

Ivareta det viktigste

Alle som har oppgaver i dagens kirkestruktur kan selvfølgelig argumentere for viktigheten av egne funksjoner. Når det ikke er penger til alt, bør imidlertid nøkkelspørsmålet være hvilke reduksjoner som vil ha størst effekt og samtidig svekke folkekirken minst. Arbeidsledige trenger ingen sentralkirkelige byråkrater eller folkevalgte å bli, for det er nok av ledige oppgaver ute i menighetene.

Folkekirken kan klare seg fint med mindre byråkrati og enklere beslutningsstruktur på toppen, men folkekirken kan ikke klare seg uten at det finnes lokale kirkefolk i arbeid i bygd og by.

Debatten må tas nå, i håp om at Kirkemøtet får vilje, kraft og mot til å fatte vedtak som ikke prøver å ivareta alt, men som ivaretar det viktigste.