Sturla Stålsett har skrevet et prisverdig innlegg om den livssynsåpne diakonien i Vårt Land. Livssynsåpenhet innebærer respekt for mangfoldet av tro og livssyn, støtte til alle mennesker uansett livssyn, og at man søker samarbeid med andre religiøse aktører. Diskusjonen om hva diakoni er, og hvordan den skal utøves, er viktig både for menighetenes diakoni og for diakonale institusjoner og organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Kirkens Nødhjelp og Digni.
Diakonale virksomheter kan og skal være både «livssynsåpne» og «livssynsbaserte». Men begrepet kan også bidra til at det blir unødvendig vanskelig å forstå hva diakoni er, nemlig sosial praksis, «evangeliet i handling», som har preget kirkens liv i snart 2000 år.
Diakoniens kristne forankring
Stålsetts argumentasjon rundt begrepene «implisitt og eksplisitt diakoni» er til lite hjelp når man søker å forstå hva diakoni er. Når alle gode gjerninger, uansett livssyn, blir diakoni, mister vi muligheten til å løfte frem diakoniens kristne egenart, både i kirkelige sammenhenger og i diakonale organisasjoner med et kristent verdigrunnlag.
I internasjonale kirkelige sammenhenger arbeider vi for at begrepet diakoni tas mer i bruk for nettopp å kunne uttrykke kirkenes og alle kristnes kall til diakoni og samhandling med alle mennesker av god vilje. Diakoni er ikke nødvendigvis bedre eller dårligere enn annen filantropisk virksomhet, men den har en annen begrunnelse. Det må vi holde fast ved, hvis diakoni skal ha noe mening.
Alt er ikke diakoni
Stålsett viser til lignelsen om den barmhjertige samaritan som en kjernefortelling for en livssynsåpen diakoni. Samaritanen, som ikke ble regnet som «rett-troende» på Jesu tid, er den som handler rett og hjelper den nødstedte. På et skapelsesteologisk plan er dette en viktig understrekning av at Gud virker i mennesker med ulik tro og livssyn. Vi bør og kan samarbeide med mennesker av ulik tro og livssyn, også innen diakonalt arbeid. Men er alle gode gjerninger diakoni? Det stiller jeg meg tvilende til.
Grunnlaget for diakoni er langt mer komplekst enn fortellingen om den barmhjertige samaritan
Den katolske teologen Karl Rahner utviklet en teologi der han beskrev «alle mennesker som anonyme kristne». På samme måte kan man kanskje hevde at alle mennesker, når de handler rett, utøver diakoni. Jeg mener at dette blir misvisende. Mine muslimske venner er enige i at vi bør gjøre gode handlinger motivert av vår tro, men de vil ha seg frabedt at det skal kalles diakoni, ettersom diakonien hører hjemme innenfor kristendommen.
Det samme gjelder for sekulære hjelpeorganisasjoner, som heller ikke vil være tilfredse med at deres arbeid kalles implisitt diakoni.
Bredt bibelsk grunnlag for diakonien
Grunnlaget for diakoni er langt mer komplekst enn fortellingen om den barmhjertige samaritan. Det inkluderer også Jesu radikale kall til å ta seg av de mest marginaliserte, samtidig som Jesus kalte til omvendelse og etterfølgelse.
Det gamle testamente gir et sterkt grunnlag for diakonien, ved å understreke menneskeverdet, løfte frem de troendes ansvar for marginaliserte og fattige, og vise profetene som forbilder til å stå opp mot urett, en profetisk diakoni. De nytestamentlige brevene og Apostlenes gjerninger viser mange eksempler der kristendommen som en ung og forfulgt minoritetsreligion klarte å vokse, nettopp fordi kirkens diakoni var en del av dens DNA fra første stund.
Menighetsdiakonien og institusjonsdiakonien
Som Stålsett påpeker, er det åpenbart at menighetens diakoni er forankret i kristen tro. Kirken har mye å vinne på å løfte opp og styrke sitt diakonale DNA på lokalplan. Når det gjelder institusjonsdiakonien, vil mange med rette understreke at virksomheten ikke er eller skal være eksplisitt forkynnende, ikke minst i en kontekst der de fleste store diakonale aktører baserer seg på offentlige midler i et samfunn preget av religiøst mangfold. Utfordringen blir derfor for de diakonale aktørene å finne gode veier til fortsatt å løfte frem sitt kristne verdigrunnlag på en eksplisitt, og ikke bare implisitt måte.
