I sin kommentar «Den neste store kontroversen» 27. september, skrev Åste Dokka at valg av ny biskop i Oslo bispedømme denne gang handler mer om valg av strategi enn om teologi – mellom åpenhet for andre og dyrking av egen særegenhet. Sammen med andre reaksjoner på presentasjonen av oss fem som denne gang er bispekandidater, har dette vært et fint utgangspunkt for å reflektere videre rundt forholdet mellom det særegne og det åpne i kristen tro og tradisjon. Og ikke minst: Hva er det kirken trenger å endre når verden er i endring? Og hvordan skal vi styrke folkekirke og lokalmenighet i tiden fremover?
Kirken må ta vare på både sin åpenhet og sin egenart, for den er i sin natur både åpen og særegen.
Den kristne tro er åpen for både menneskelige erfaringer og Guds nærvær i livet. Den møter oss i et åpent kirkerom, ved et åpent nattverdbord. Skaperen har i Jesus Kristus åpnet himmelriket for alle, utøst sin Ånd i verden og gitt oss del i det evige her og nå – i kirkens fellesskap. Alle er velkomne.
I dette ligger det også at den kristne tro er særegen. Den er grunnfestet i noe utenfor oss selv, utenfor vårt ansvar. Troen er gitt oss og blir synlig og levende i et fellesskap der Gud kommer nær og vi får en ny type tilhørighet til hverandre. Derfor kan vi delta i det troende fellesskap, selv om tvilen kan være det som kjennes sterkest inni den enkelte av oss.
Det åpne og det særegne er på denne måten fint sammenvevet i troens mysterium; i troen på en Gud som i sin grenseløse kjærlighet har seiret over døden og som kommer hver og en av oss i møte midt i liv og virkelighet.
En strategi for fremtiden
Fordi troens åpenhet og egenart er så nøye vevet sammen, er det helt avgjørende at vi som kirke ikke ensidig velger å prioritere det ene fremfor det andre.
Hvis vi slutter å satse på gudstjenestelivet i menighetene våre, vil det som er selve navet i kirkens liv forvitre. For det er ut fra gudstjenesten, der evangeliet blir forkynt, barn og voksne blir døpt og nattverdens måltid delt, vi sendes ut i tjeneste for verden. Og her skal vi sammen med det store mangfoldet av mennesker, med ulik tro og tilhørighet, kjempe for det gode og bygge bro mellom mennesker.
Vi må løfte frem den kristne livstolkning som et tydelig alternativ til den sekulære tanke
Men i et stadig mer sekulært samfunn ser vi at kunnskapen om kristen tro og tradisjon blir stadig lavere og færre døpte velger dåp for sine egne barn. Mange ser på kirken som en samfunnsaktør på linje med sekulære organisasjoner, mer enn som en bærer av tro, fellesskap, tradisjon og kultur på tvers i samfunnet vårt. En konsekvens av dette er at betydningen av å være folkekirke også blir svekket.
Derfor må vi blant annet gjøre det enklere å bli kjent med og slutte seg til gudstjenesten for alle som ikke kjenner liturgi og sjargong fra før av. Her har vi et kontinuerlig arbeid å gjøre, slik at vi klarer å åpne gudstjenestens fellesskap for dem som ikke finner seg til rette der i dag. Vi må løfte frem det gullet som kirken forvalter og gjøre det tydeligere hva det er å tro. Vi må løfte frem den kristne livstolkning som et tydelig alternativ til den sekulære tanke om at hver og en av oss må finne en mening i det vi selv klarer å oppnå i livet.
I nådens fellesskap kan vi finne hvile for vårt eget liv og kraften til tjenesten for verden. I gudstjenester, konfirmantarbeid, trosopplæring, gravferder, vielser og annet menighetsbyggende arbeid, gir vi troen som fundament for liv og virkelighet videre og bygger en kirke for fremtiden. Dette er selve materialiseringen av kirken, og ut fra dette skal mange andre ulike og mangfoldige tiltak tre frem. I krevende tider må vi derfor satse på det helt sentrale, også på nye måter, og sammen utforske løsninger og lage en sterkere strategi for å virkeliggjøre Den norske kirkes visjon om mer himmel på jord.
Åpenhet og diakoni
Samtidig er det viktig å glede oss over også alt det gode som har skjedd i kirken de siste årene. Kirken har klart å åpne opp for mange som har vært stengt ute. Den har blitt et mer mangfoldig fellesskap og kirkens diakonale hjerte har fått en større plass. Dette er viktig også for veien videre.
For på samme måte som det åpne og det særegne er to uadskillelige sider ved den kristne tro, er det det åndelige og diakonale to uadskillelige sider ved kirkens uttrykk. Heller ikke her kan vi satse på det ene og neglisjere det andre. Troens avtrykk i verden må være kjærlighetens og nådens avtrykk, slik Jesus har lært oss.
Den kristne kirke er 2000 år. Nå er det vår vakt. De valgene tar i dag er viktige for fremtiden. Hvis jeg blir biskop i Oslo vil jeg jobbe for å samle hele bispedømmet om en strategi som vil styrke og tydeliggjøre folkekirken og samtidig våge å tenke nytt, slik at kirken kan forbli viktig for mennesker, lokalmiljø og det samfunnet vi er en del av, også for generasjonene som kommer etter oss. Sammen med hverandre, i lokalkirken, skal vi klare å løfte frem verdens viktigste fortelling og åpne kirken på måter som gjør at flere kan finne en vei inn i og sin plass i et nådens fellesskap.
