«Vil du at alle skal bli kristne, ja eller nei?» Det kan være en underholdende måte å regissere en debatt på. Men den er ikke alltid så opplysende.
Evangeliet er en skatt. Det kommer med frigjøring til hver den som er stengt inne eller undertrykt, og med oppreisning til den som har falt eller er holdt nede. Det kommer med tilgivelse til oss når vi fortviler over egen smålighet og svikefullhet, og boblende glede når Guds godhet overrumpler oss i livets små og store hendelser. Det gir oss livsmot og grunner til håp når dødens krefter herjer, i oss og rundt oss.
Evangeliet er uløselig knyttet til Jesus Kristus. De mangfoldige, gåtefulle og utfordrende fortellingene om ham kommer til oss fra Bibelens bibliotek, og gjennom historiens lange kjede av liv levd i tro og tvil, seire og nederlag. Men de møter oss først og fremst gjennom menneskene rundt oss, nå.
Guds nærvær
De fortellingene er en utømmelig kilde til livsmot. Det gode ryktet om Jesus, han som møtte mennesker akkurat der de var og sånn de var, svirrer fortsatt. Ryktet sier at han fortsatt lever, og har gitt oss et nytt grunnlag for å tro det tilsynelatende umulige: At Gud er hos oss, i det altfor skjøre menneskelige, i det feilbarlige og uforutsigbare.
Evangeliet er Guds nærvær. Et nærvær til frelse: Tilgivelse, frigjøring, nytt liv.
Denne skatten bærer kirken. Vi bæres av den, og bærer den videre. Som en gave. Så godt vi kan. Gjennom ord og sakrament. I toner og tegn. Gjennom glimt av godhet og kamp for rettferdighet. Gjennom grå hverdager og skinnende helligdager.
Til tross for vår tilkortkommenhet og tvisyn kan evangeliet virke i oss og gjennom oss: Gud er god; vi er, du er, jeg er, allerede omfavnet i Guds ubegripelige kjærlighet.
Å vende om og tro på evangeliet (Markus 1,15) er å ta imot denne gaven. Det er ikke en gave en kan tenke seg fram til, bestemme seg for, eller opparbeide seg poeng til å fortjene. Den avhenger ikke av meg. Det er det som er gaven; det er det som gjør den til gave.
Motlys
Denne gaven framstår som motlys: I en tid som er manisk opptatt av fortjeneste, tilbyr evangeliet anerkjennelse uten bragder. I en tid som sirkler rundt identitet og merkelapper, tilbyr evangeliet et fellesskap uten inngangskriterier, og uten eksklusjon.
I evangeliets fellesskap oppheves «oss» og «dem» – den motsetningen som driver alle kriger, og som river folk og familier fra hverandre. I motlyset ser vi silhuetter, og omriss av et annerledes fellesskap: det som i evangeliene kalles Guds rike.
Alle kristne?
Under presentasjonen av bispekandidater i Oslo Domkirke den 25. september rakk jeg ikke opp hånden på spørsmålet: «Vil dere at alle skal bli kristne?» Siri Amlie Oftestad Aronsen er skuffet over det, og ser det som et tegn på manglende tro (VL 9. oktober).
Jeg kan skjønne hjertesukket: «Hvorfor må det være så komplisert!» Men det er ikke alltid det enkle er det beste. En håndsopprekning ja/nei og et kortsvar til å forklare, gir rom for misforståelse. Særlig når det gjelder livets dypeste spørsmål.
Jeg vil gjerne bære fram evangeliet. Det er for meg godt og sant, og jeg tror det er rettet til, og gyldig for alle. Det er ikke mitt, eller kirkens alene. Jeg tror det bærer alt som er.
Det sanne møtet med andre starter ikke med et ønske om å forandre henne eller ham i mitt bilde
Større kjærlighet
Å være kristen er for meg å kjenne meg båret av evangeliets gave og kraft. Det vil jeg gjerne alle skal få oppleve.
Samtidig kan det kristne fellesskapet i verden bare bæres av ydmykhet og respekt.
Ydmykhet: Evangeliet er ikke vårt, men en gave vi får og deler.
Respekt: Det sanne møtet med andre starter ikke med et ønske om å forandre henne eller ham i mitt bilde.
I respekten ligger en varhet og forventning. Varhet for min egen tyngde i møtet med deg. Forventning om at du kan vise meg noe jeg ikke allerede vet.
Det er derfor jeg nøler med enkle proklamasjoner om at alle skal «bli kristne.» Selv om det kan virke paradoksalt for en prest og bispekandidat.
Det handler på ingen måte om mangel på tro på evangeliets frigjørende kraft. Tvert imot. Den kraften er større enn min – eller kirkens – overtalelsesevne eller vilje. Å tro dét, gir ro i møte med andre – og rom for at den andre kan være seg selv.
For Guds kjærlighet er gudskjelov større. Alltid større.
