Det nærmer seg 20 år siden jeg møtte opp på politistasjonen og leverte en anmeldelse. I ettertid er det eneste jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før. Det er ikke noe jeg klandrer meg selv for, men det er noe jeg skulle ønske var annerledes.
Så hvorfor anmeldte jeg ikke?
I gjennomsnitt går det 17 år fra et barn utsettes for seksuelle overgrep til det klarer å fortelle noen om det. Ordene forsvinner i en tåke av uro, skam og tvil. Mange lammes av frykt for det som måtte skje om en blir trodd eller følgene av å bli mistrodd.
Til tross for stemmene som advarer velger jeg å tro at det også finnes en plass for min historie. At den kan tenne et håp hos noen som har levd gjennom trusler og overgrep. Som barn var det truslene som hindret meg i å melde fra. Da jeg som voksen ble forsøkt truet til stillhet, hadde det motsatt effekt. Det ledet meg fra tvil til handling. Det erstattet uro med besluttsomhet.
«Den doble synden»
Foranledningen var en oppringning fra en leder i kirken jeg tilhører. Han fortalte at det var uakseptabelt at to «brødre» ikke var på «speaking terms» og at han ville arrangere et møte slik at min overgriper og jeg kunne «shake hands» og «legge saken død».
Historien var godt kjent blant ledere, og det var uro for at jeg kunne komme til å anmelde. Møtet skulle gjennomføres påfølgende helg og det ble truet med «kirkemessige konsekvenser» om jeg ikke ville delta.
«På den som ikke tilgir hviler det dobbel synd», ble det sagt, hva nå enn det betyr. Jeg hadde tidligere fått tilsendt en melding fra overgriperen om at han hadde fått Guds og kirkens tilgivelse og at det nå var på tide at han også fikk min. Da jeg omsider anmeldte var saken foreldet.
---
Bjarne Hansen
· Professor ved Universitetet i Bergen og psykologspesialist. Forsker på angstlidelser.
· Styreleder i Landsforeningen mot seksuelle overgrep.
· Direktør ved Bergen Center for Brain Plasticity og fagansvarlig ved Klinikk for 4-dagers behandling ved Helse Bergen.
· Vinner av Forskningsrådets innovasjonspris i 2022.
· Times Magazine har kåret Hansen til en av de 50 viktigste menneskene innen helse i verden. Dette som følge av utviklingen av behandlingen ved klinikken, som har vist seg å ha svært god effekt mot angstlidelser som OCD, panikkangst og sosial angst.
· Vinneren av psykologprisen 2024, som hvert år blir delt ut av Norsk psykologforening. Æresmedlem i Norsk OCD- og angstforening, Ananke.
---
Et sovende barn
15 år senere fikk jeg en oppringing. Et par setninger inn i samtalen stoppet verden, kroppen knøt seg og alt var feil. Han som forgrep seg på meg, hadde ikke stoppet med sine overgrep. En ung mann hadde etter mange år med overgrep og trusler brutt sammen. Han gruet seg til rettssaken som nå nærmet seg. Da han fikk vite at det fantes andre som ham, tente det et håp i ham. Han ba moren sin spørre om jeg kunne være hans støtteperson gjennom dagene i retten.
Vi hadde tidligere hilst på hverandre, men aldri snakket ordentlig sammen. Likevel spurte han altså meg. Jeg har aldri blitt vist større tillit. Aldri kjent at en utfordring kan være så utfordrende, men likevel så full av mening. I en frisk verden skulle selvsagt alt vært annerledes. Det skulle ikke ha vært behov for en rettssak og en støtteperson som fulgte ham gjennom det.
I retten fikk vi se narrespill og triks, men rammene plukket det så enkelt fra hverandre. Det var som et spill der noen forsøker å endre reglene for å fremstille tap som seier. Om handlingene ble drevet av nysgjerrighet og ikke av lyst, er en da skyldig? Om en følte smerte og ikke tilfredsstillelse, skal en likevel straffes? Om egen historie er fylt med svik og nederlag, har en ikke da allerede sonet? Om en gang på gang har strittet i mot, men til slutt faller i kampen mot syke impulser, bør en ikke møtes med omsorg og hjelp heller enn fordømmelse og straff?
Retten sikret avstand slik at slag og spark aldri kunne nå annet enn luft og tomt rom. Det var plass til historien, og når lyset ble slått på var det ikke annet igjen enn en voksen mann som oppsøkte sovende barn, brukte dem for å tilfredsstille seg selv og deretter truet sine ofre til stillhet. Det endte med en fengselsdom.
Gode intensjoner, virksomme tiltak
Nylig fant jeg et bilde av meg selv som 12 år gammel gutt, stående ved siden av en voksen mann, treneren i det lokale idrettslaget og ungdomslederen i menigheten min. Det finnes mange rom for den som søker barns tillit, lojalitet, samvittighet, frykt og skam. Ikke for å beskytte, men for å ta det i bruk i et spill der barnet er en gjenstand og målet er å tilfredsstille seg selv.
Det er fremdeles ingenting som skremmer meg så mye som bilder av barn. Bilder av barn som ligger stille, men i uro. De kan ikke bli borte og de flykter derfor til steder som ikke finnes. De våkner i lydløs panikk og drømmer om aldri å sove igjen.
Enkelte kjemper ikke bare mot sykdom eller indre demoner, men også en kamp for å bli tatt på alvor og for å få hjelp. Møtet med helsevesen, politi og rettsvesen kan oppleves som en ekstrabelastning når en er på sitt aller svakeste.
Alle som har tillitsverv må vite at mistanke om overgrep ikke er et internt anliggende
Å skille lys fra mørke
Seksuelle overgrep skjer som regel uten vitner, og veien fra anmeldelse til domfellelse kan være lang. Tvil, og det som ikke kan bevises, skal telle til fordel for den som er anklaget.
I møte med kravene, og egen skam og fortvilelse, så er det forståelig at mange opplever at ulempene ved anmeldelse veier tyngre enn fordelene.
Ingen kamp er viktigere enn den som kjempes for å beskytte barn mot det som aldri skal skje. Vi kan redde mange, men vi må ikke forveksle gode intensjoner med virksomme tiltak og nødvendig kompetanse.
Alle som har tillitsverv må vite at mistanke om overgrep ikke er et internt anliggende. Og de må vite hvor de skal melde ifra.
For de som rammes av overgrep er det en fare for at man ender med å tro på løgnene en blir fortalt. At forvirring og tåke fører til at en mister håpet.
Gjennom den vonde tiden, holdt jeg imidlertid fast på det. Det er en rekke gode mennesker som ikke selv vet hvilken enorm forskjell de utgjorde for meg.
Det er stemmer som hjelper meg å skille lys fra mørke. Som lar meg oppleve farger i mange nyanser. Venner som deler både gleder og sorger. I dag har dette gitt meg et eierskap og en ro rundt historien som er min.
Vårt Land har vært i kontakt med det aktuelle trossamfunnet som omtales i innlegget og forelagt ledelsen påstandene som presenteres. Trossamfunnet ønsket ikke å kommentere innlegget. Vårt Land har forsøkt å komme i kontakt med den domfelte mannen, også gjennom mannens forsvarer, men det har ikke vært mulig å oppnå kontakt.
