Både Sturla Stålsett og Sunniva Gylvers innlegg har mange gode tanker om evangeliet og de som skal forvalte det.
Jeg kan forstå at det tabloide i en intervjusituasjon kan ødelegge for de gode svarene. Samtidig finnes det enkle svar som kan romme kompliserte tanker.
Begge svarene bærer preg av en relativisme på ulike måter. Denne relativismen tror jeg er særlig sterk i vårt land, som er gjennomsyret av en demokratisk tankegang. Man kan lett tenke at ulike standpunkt er like bra. Det kan også komme av at mennesker fort kan bli støtt over ulike meninger.
Stålsett beskriver samtaler mellom kristne og ikke-kristen som en slags meningsutveksling av ideer og livssyn, hvor han skriver at et slikt møte har en «forventning om at du kan vise meg noe jeg ikke allerede vet» og at evangeliets frigjørende kraft «som er større enn min – eller kirkens- overtalelsesevne eller vilje. Å tro det, gir ro i møte med andre – og rom for at den andre kan være seg selv».
Det er klart at man ikke kan forvente et liv uten problemer som kristen. Men dypest sett, kan det være livstruende å være kristen?
Respektløst
Det er litt uklart hva Stålsett mener med «å være seg selv», men jeg tolker det slik at den kristne er tilbaketrukket i møte med en som ikke har tatt imot Jesus, og tenker at Gud «ordner det!» Man burde ikke se på ikke-kristne som kun «ofre til omvendelse». Det er en respektløs holdning, men samtidig tror jeg i vårt sekulariserte samfunn at det heller ofte er omvendt, at kristne er for unnvikende i slike situasjoner.
Gylver tenker at både kristne og ikke-kristne kan være gode og ha gode liv. Det finnes mange eksempler på ikke-kristne som kan være gode mennesker og ha gode liv. Det relative kommer fram i at hun sidestiller de kristne, og de ikke-kristne, nesten som om det ikke finnes noen forskjell mellom dem.
Hun skriver at kristendom kan både være livstruende og livgivende for mennesker. Det er klart at man ikke kan forvente et liv uten problemer som kristen. Men dypest sett, kan det være livstruende å være kristen?
De som opplever å bli forfulgt på grunn av sin tro opplever dette fysisk, men jeg regner med at Gylver snakker om forhold her hjemme.
Tørre å si det
Jeg tenker at gleden dypest sett ligger i at Jesus stod opp fra de døde, og vendte mørke til lys. Burde ikke kristne og Den norske kirke tenke at man får ta del i noe, som man ikke får andre steder? Burde man ikke tørre å si at det er bedre å være kristen, enn å ikke være det?
Det finnes mange tilnærminger til troen, men det avgjørende er vel at man tror at Jesus var Guds sønn, og at han sto opp fra døden for oss. Blir ikke kirka utydelig og kanskje lite attraktiv for folk som søker den, når man får et inntrykk av at det er like greit å være kristen eller ikke-kristen? Gylver kaller å være kristen eller ikke-kristen for «merkelapper».
Det er mulig hun legger noe negativt i merkelappene som jeg ikke vet, men synes hun at merkelappen «kristen» eller «ikke-kristen» er for trang, at vi burde hatt nye merkelapper? Og burde det ikke være en konsekvens av det Gylver sier om at «alle som får møte evangeliet i ord og handling», at de blir kristne?
