Balansen jeg streber etter, er imidlertid ikke av slapp type. Jeg er opptatt av historiens og samtidens særlige utfordringer til teologi og kirkeliv, samt et konstant arbeid med å utvide mitt eget prestehjerte.
I den forbindelse er jeg fortsatt oppmuntret av den frodige Martin Luther, som både kunne være en modig forkjemper for evangelisk-katolsk kristendom, samtidig som han bygget en bowlingbane for studenter og lærere i Wittenberg. Andre portalfigurer er heller ikke å forakte.
Jesus og ytringsrommet
Vårt Lands dyktige kommentator, Åste Dokka, er jeg ofte enig med. Det skjer imidlertid ikke når hun for få dager siden velger å ta et oppgjør med tankesmien til Joakim Magnus og hans forsvar for «bibelsk kristendom». For meg virker det nokså feilslått å polemisere kraftfullt mot dette begrepet i en tid som i høy grad har mistet kontakten med de bibelske kjernepunktene, og latt subjektive vitnesbyrd om «min tro» ofte bli for dominerende.
Dokka skal absolutt ha takk for sitt kortfattede forsøk på en teologisk grunnlagstenkning som knytter kristen tro til Jesus. Men hva dette mer innebærer, og hva som kreves av presiseringer i tidens løp uten å overlate alt det øvrige til friheten i et stort ytringsrom. Det er faktisk noe god teologi alltid har beskjeftiget seg med, fortrinnsvis i et bibelsk perspektiv.
Det er ikke sant og sunt å gjøre kristendommen så utflytende at nesten all konkret utmynting overlates til seminarrommets uforpliktende liturgi i håp om at noe etter hvert kan feste seg som bevaringsverdig.
Alltid større, men ikke ubegrenset
At Gud alltid er større og «en størrelse» som sprenger våre menneskelige forståelsesrammer, er det viktig å holde fast på, men også at Gud har gjort seg til kjenne i sitt åpenbarte ord på en måte som forplikter oss. Faren for «å mate egne gullkalver» med tanker som passer oss godt, er en fallgruve det er lett å havne i.
Bibelsyn og kirkelig bekjennelse er slett ikke hevet over teologisk diskusjon, men slike holdepunkter kan samtidig ikke oppgis som kilder til en kristendom som er større enn våre egne forestillinger. Her har prester en særlig forpliktelse ut fra sitt oppdrag.
Ytringsrommet og perspektivrikdommen er i dag jevnt over blitt ubegrenset
Intet læremessig alvor
Ytringsrommet og perspektivrikdommen er i dag jevnt over blitt ubegrenset, og det som kan kalles en læremessig bevissthet, er nærmest usynlig. Iallfall gjelder dette den offentlige debatten, og ikke sjelden strømmer tendensen helt inn i kirkerommet.
Da universitetsprofessor Einar Molland i 1932 holdt sitt berømte foredrag med tittelen «Vi tror på dogmene», ville han understreke at «å tro på dogmene er å høre Kristi tale i 1900 års historie». Dette program knytter frimodig Kristustro og læremessig troskap sammen på en måte som stadig er å anbefale, og som derfor setter all teologisk fornyelse inn i en nødvendig sammenheng.
Særlig viktig er det i en tid der kombinasjonen av lavkirkelig kristendom og kirkelig engasjement ikke lenger – om noen gang – alene kan holde kirkeskipet flytende med trygg kurs. Hvis noen mener at dogmene bare utgjør finsnekkeri i et isolert verksted, burde man dessuten blant annet lese bidraget til daværende kirkeredaktør i Vårt Land, Alf Gjøsund, fra 2019: Et forsvar for dogmene.
Gode innspill
Selv har jeg blant annet funnet gode innspill hos min danske universitetskollega Niels Henrik Gregersen, selv om jeg langt fra er enig i alt han sier. Hans uttrykk – og videre utlegging av – «ortodoks sjenerøsitet» slutter jeg meg imidlertid gjerne til.
I norsk oversettelse ser hovedtanken slik ut: «Jeg har lest de gamle teologer ut fra ønsket om å finne en større kristendom enn den jeg umiddelbart kunne finne i min egen tid. Jeg har da funnet inspirasjon til en kristendomsforståelse som er rommelig (ikke smalsporet), modig (ikke engstelig), bevegelig og strømmende (ikke stiv), og fremfor alt sjenerøs (ikke smålig).»
På dette grunnlaget må vi nettopp unngå å støte bort en bibelsk fundert spiritualitet, selv om den kanskje ikke alltid er forskningsmessig «up-to-date». Det kan i verste fall stride mot kirkefaderen Vincent av Lerinums kloke råd fra 400-tallet: «Når du prøver å si noe på en ny måte (positivt), pass på at du ikke sier noe helt nytt».
Troens ord i de tre oldkirkelige trosbekjennelser – blant mange andre gode ord i teologiens lange historie – hører derfor sentralt til arven vi også i vår tid må holde levende.
Sosiologisk blikk
Trenger vi utenomkirkelig hjelp til å oppdage det som akkurat nå gjør dette grunnlaget særlig nødvendig, kan vi trekke inn den kanadiske sosiologen Erving Goffman. Hans radikale vurdering går ut på at det moderne samfunn mangler et felles fokus knyttet til et «hellig objekt». Og det eneste som i vårt samfunn gjenstår som et slikt objekt, er sørgelig nok det individuelle selvet. Hverdagslivets gjensidige påvirkning går derfor nå i hovedsak ut på å fremme et slikt ideal, altså å dyrke selvets sentrale posisjon.
Vi er alle preget av en slik tendens – på godt og ondt – og teologien kan heller ikke forbli upåvirket. Men det virkelig katastrofale ville skje om kirken oppgav å være motkraft ut fra sin egen kollektive tradisjon, selv om denne ofte foraktes og latterliggjøres i våre dager. Derfor må også nesten alle bidrag til et slikt motstøt verdsettes og dyrkes som tilskudd til sunn trosmessig dannelse.
Viatorisk sjelesorg
Selv har jeg – som praktisk teolog – blant annet prøvd å relansere begrepet «sjelesorgens kirke», og da som en understøttelse av kombinasjonen tradisjon og fornyelse i et helhetskirkelig perspektiv, i Sjelesorg i teori og praksis. Med dette mottoet blir hovedoppgaven for det kirkelige fellesskap å sørge for sjelen, kollektivt forstått som mennesker i ulike relasjoner, men da selvsagt på bakgrunn og ved hjelp av kirkens tro og tradisjon.
Det kronglete ordet «viatorisk» bruker jeg fordi det muligens kan føre til nyttig refleksjon, og dessuten har det den språklige finurlighet at både medvandring og nødvendig veirydning kan inkluderes.
Tradisjon er også et begrep som i sin misforståelighet lett deler skjebne med sjelesorgen. Men som komponisten Gustav Mahler har understreket, er hovedpoenget «ikke å dyrke asken, men å holde liv i flammen».
I kirken må vi derfor ydmykt prøve å opplyse den sanne veien i vår tid for mennesker med ulike gleder og sorger. Fremfor alt må vi ikke glemme hva som i bunn og grunn fører den lille tro med lengsel og håp til kristendommen med alt det denne har å gi av fjellgrunn og vidsyn – vel å merke når den ikke samtidig forfalskes til noe smalsporet, engstelig, stivt og smålig. Det er gledelig at for eksempel mange i KFUK-KFUM i dag ser denne dobbelte utfordringen.
