Det hender jeg møter mennesker som helt kategorisk fastslår at Gud ikke finnes. Det må de bare få lov til å mene, selv om det grenser til det komiske å fastslå det som en sannhet. I min virkelighet finnes Gud – og jeg lever fint med at vi har ulike virkelighetsoppfatninger.
31 norske kirkesamfunn og kristne organisasjoner fastslår som en sannhet at det kun finnes to biologiske kjønn. Det er vanskelig å forstå dette på noen annen måte enn at de mener at transpersoner ikke finnes. De fastslår også at den bibelske rammen for seksuelt samliv er ekteskap mellom én mann og én kvinne. I beste fall er dette dårlig bibeltolkning, i verste fall er det noe mye verre.
Jeg er kristen, prest i Den norske kirke og mor til en transperson. Etter å ha lest artikkelen i Vårt Land 16. oktober kjente jeg på en stolthet, og takknemlighet, over å tilhøre et kirkesamfunn som ikke engang ble invitert til å undertegne erklæringen. Det kunne bli oppfattet som en provokasjon, ifølge Øivind Benestad. Kanskje han har rett i det. Den norske kirke har nemlig en visjon om mer himmel på jord. Og hvordan denne erklæringen skulle kunne bidra til mer himmel på jord, stiller jeg meg undrende til.
Smerte og splittelse
Personlig bryr jeg meg ikke om denne erklæringen. Jeg synes den er noe vås, på samme måte som jeg synes det er tøvete når folk fastslår at Gud ikke finnes. Men jeg bryr meg om de menneskene som blir berørt av dette, som har tilhørighet i disse kirkesamfunnene og organisasjonene. Hvordan er det å være forelder eller søsken til en som trans eller homofil eller lesbisk, når ens eget kirkesamfunn kommer med en slik uttalelse? Hvordan er det å leve skjult med sin legning eller kjønnsidentitet og lese denne erklæringen? Det bryr jeg meg om.
Denne erklæringen skaper smerte hos mange enkeltmennesker, og splittelse mellom kristne. Det hjelper dessverre ikke at den tar avstand fra «mobbing og utfrysning, manipulering og tvang, sjikane og hat, sabotasje og vold i alle sammenhenger». Selvfølgelig må alle ta avstand fra dette. Men de «sannhetene» denne erklæringen fastslår, representerer nettopp de holdningene som fører til at transpersoner og homofile utsettes for hat og vold.
Farlig å være trans
Derfor er det slik at selv om jeg og barnet mitt ikke blir direkte påvirket av denne erklæringen, blir vi det allikevel indirekte. Kirkesamfunnene og organisasjonene som har undertegnet opplever seg kanskje som en minoritet i Norge når det gjelder disse spørsmålene, men på verdensbasis har de mange allierte. Putin og Trump står for de samme verdiene (hvis man kan kalle det verdier). Vi lever i en verden hvor det er farlig å være trans, og farlig å være homofil. Derfor mener jeg at denne erklæringen i sitt vesen er hatefull mot transpersoner og andre skeive. Og det reagerer jeg på.
Det er trist å se at så mange kristne kirkesamfunn og organisasjoner skaper trange rom for medlemmene sine
Jeg forstår at det ikke er meningen å gjøre rommet trangere for dem som allerede opplever det som trangt. Men det er det som blir konsekvensen. Det er trist å se at så mange kristne kirkesamfunn og organisasjoner skaper trange rom for medlemmene sine. Og det er godt å være del av et kirkesamfunn som arbeider for å skape trygge rom, og mer himmel på jord. Gud finnes. Kjærlighet finnes også. Og transpersoner. De finnes. Uansett om noen påstår noe annet.
